Tunneldrift med rent vann

På Skallum gård i Bærum ligger ett av de fire tunneltverrslagene for det nye dobbeltsporet som bygges mellom Lysaker og Sandvika. Her er et nytt og svært avansert renseanlegg bygget for å rense og gjenbruke vannet som brukes i tunnelanlegget.

Bygging av nye jernbanespor i tettbebygde strøk setter strenge krav til hvordan miljøet blir håndtert. Et eget Miljøoppfølgingsprogram (MOP) som overvåker utslipp, støy og støv fra utbyggingen er laget for hvert prosjekt. Som et ledd i dette programmet er det på tunnelprosjektet for det nye dobbeltsporet mellom Lysaker og Sandvika, tatt i bruk nye og svært avanserte renseanlegg.

Miljørådgiverne Vidar Tveiten og Håvard Kjerkol går miljørunde og kontrollerer at renseanlegget fungerer som det skal. (Foto: Hilde Lillejord)

Disse er bygget opp av en containerløsning med sedimenteringsbasseng. Prinsippet her er at de tyngre, forurensede partiklene i vannet synker til bunnen i bassenget mens resten av vannet føres videre i renseprosessen. Når et basseng blir fullt av slam, suges dette opp og kjøres bort til godkjente avfallsdeponier.

Kontinuerlig overvåkning

Når vannet har passert gjennom sedimenteringsbassengene føres det inn på to parallelle, kontinuerlig spylende sandfiltre. Foran sandfiltrene tilsettes en koagulant som binder sammen små partikler til tyngre partikler slik at de lettere kan skilles ut. Spylevann og slam som fjernes fra sandfiltrene gjennom vaskingen, føres tilbake til sedimenteringsbasseget for å gjennomgå enda en renserunde før vannet gjenbrukes i tunnelen.

Vidar Tveiten er miljørådgiver på prosjektet og arbeider kontinuerlig med å overvåke blant annet renseanleggene på Skallum. –Dette er særdeles avanserte rensinger og det er både kostnad og ressurskrevende. Det må blant annet overvåkes og driftes av minst en person per anlegg kontinuerlig.

Det meste av vannet som blir renset brukes om igjen som driftsvann inne i tunnelen. Overskytende vann slippes ut til VEAS som vanlig kloakk via et prøvetakingspunkt med vannføringsmåler og automatisk prøvetaker.

 – Dette er ikke farlig avfall og entreprenøren betaler vanlig avfallsavgift for dette. PH-verdien på vannet justeres først ved tilsetning av syre fordi sementen som blir brukt til å tette tunnelen gir et veldig basisk vann, beroliger Tveiten. – Vannet som til slutt slippes ut er så rent at det inneholder maks 50 mg per liter suspendert stoff (partikler), og er så klart at det ser ut som vanlig drikkevann. Og det kan drikkes, men det smaker nok ikke så godt.

Hvordan blir vannet kontrollert?
– Kvaliteten på det rensede vannet dokumenteres grundig ved at det blir tatt prøver som sendes til VEAS kontinuerlig. Disse blir deretter analysert for pH, suspendert stoff, total nitrogen, total fosfor og sulfat. En utvidet vannprøve analyseres i tillegg annenhver måned der det også analyseres av PAH og kabmium. Alle måleresultatene så langt ligger godt innenfor fastsatte grenseverdier.

Tiden det tar før vannet er gått igjennom alle renseprosessene er maks 2 timer og anlegget er dimensjonert for å håndtere 1200 liter i minuttet hvis det kjøres på full styrke. Hittil har det ikke vært nødvendig pga det omfattende injeksjonsarbeidet der sement sprøytes inn med høyt trykk i fjellet og tetter sprekkene. Dermed reduseres også vannmengdene betydelig i tunneldriften.

Hva er nytt i forhold til tidligere prosjekter?
–Prinsippet ble brukt på Jong-Asker først og så ble det brukt av Vegvesenet på E16. Prosessen har utviklet seg til det bedre etter flere forsøk og nå fungerer det meget bra, forklarer Tveiten entusiastisk.