Planleggings-og utviklingsstudier: WSP Samhällsbyggnad (SE)

Rapporten er en grundig analyse av detaljspørsmål som handler om sporarrangement på stasjoner, hvor man skal ha forbikjøringsspor, sporveksler, hvilken hastighet man skal dimensjonere sporvekslene for og hvor tett det skal være mellom dem.

1. Akseptkriterier for punktlighet
Spørsmålet her er hvor mye og hvor mange tog som kan være forsinket uten at det får store konsekvenser for driftsopplegget. Hvordan henter man seg inn igjen etter forsinkelser så det ikke går utover alle de andre togene.

WSP mener et realistisk ambisjonsnivå for punktlighet for høyhastighetstog i Norge bør være 85-95 prosent. Det er litt flere forsinkelser enn de beste i Europa.

2. Enkeltspor/dobbeltspor
WSP fikk blant annet i oppgave å finne ut av om det var mulig å kjøre høyhastighetstog på enkeltspor, tilpasset det norske markedet. De har laget forskjellige sporplaner og ruteopplegg og kjørt mange hundre forskjellige simuleringer på data. De har testet forskjellige varianter av forsinkelser og andre forstyrrelser på forskjellige typer infrastruktur, med forskjellig avstand mellom krysningsspor og forskjellig utforming. Da får man se hvor lang tid det tar før man er tilbake i rute igjen, systemets såkalte ”tilbakestillelsesevne”. Det er et mål på systemets kapasitet og robusthet.

Konklusjoner:
For baner med bare høyhastighetstog og to tog i timen i hver retning, kan man klare seg med enkeltspor. Hvis andre typer tog slippes til på sporet blir det bare kapasitet til ett høyhastighetstog i timen, og kanskje ett annet tog hver annen time i hver retning. Hvis man ønsker mye blandet trafikk, altså gods eller regiontog, må man ha dobbeltspor. Blandet trafikk har forskjellig hastigheter og da kreves dobbeltspor. På et dobbeltspor med ensartet trafikk vil det kunne gå 12 tog i timen, men med blandet trafikk kun 4 tog i timen i hver retning.

Krysningsspor på enkeltsporede høyhastighetsbaner som planlegges brukt for ordinære kryssinger, bør være ca 20 km lange (med vanlige baner er det 600-1000 meter).Dette er for å unngå å måtte bremse ned og dermed tape tid. Sekundære krysningsspor bør være 1500-1600 meter lange. Hastigheten gjennom sporveksler bør være 160 km/t for ikke å tape tid. (Ved vanlige baner er det 40-60 km/t)

Jo flere tog som trafikkerer banen, jo flere krysningsspor trengs også. Høyhastighetstog som kjører fort trenger ikke så mange krysningsspor fordi det ikke møter hverandre så ofte.


Stasjonsdesign i forhold til spor:
WSP har sett på det norske og internasjonale regelverket i forhold til passerende høyhastighetstog. Tog tillates normalt ikke å kjøre mer enn 200 km/t forbi plattformene.

WSP foreslår en del tekniske løsninger, og har laget en katalog med mulighetene som finnes.
For eksempel kan man løse problemet med passerende tog ved at man lager stasjoner med 4 spor. I midten kan man kjøre igjennom i høy fart på et eget gjennomkjøringsspor, mens tog som skal stoppe kjører man inn på et sidespor som fører til plattformen.
Rapporten diskuterer også en rekke løsninger for å beskytte mennesker som befinner seg på plattformen når tog passerer i høy hastighet. Dette er viktig for å unngå de betydelige merkostnadene ved å bygge 4-spors stasjoner.


Andre tekniske vurderinger som blir diskutert:
Hvor tett skal overkjøringssporene ligge på dobbeltsporede strekninger?
De kan ligge lenger fra hverandre enn en tradisjonell jernbane. Det er ikke avstand i km, men avstand i minutter som er det interessante. De tekniske løsningene kan være som i en vanlig jernbane.

Hvordan skal forbikjøringsspor utformes?
Det forutsetter selvfølgelig blandet trafikk. Det er viktig at de designes slik at togene taper minst mulig tid.


3. Erfaringer fra andre land
Rapporten har sett på lokalisering av stasjoner underveis på en høyhastighetsbane.

De viktigste faktorene for å avgjøre hvor mange stasjoner man skal ha underveis er:
- reisetiden fra dør til dør (ett stopp tar ca 5 minutter så for hvert stopp blir den totale reisetiden lengre. Man fanger opp et marked, men mister også noen pga lengre total reisetid)
- hvor stort er egentlig markedet
- man bør ha stasjoner der det er naturlig å fange opp andre transportformer. For eksempel ved viktige veikryss eller ved en busstasjon. Man må sikre et godt tilbud til og fra stasjonen ved at det er lett tilgjengelig.

WSP er opptatt av at man må bygge et transportnett som henger sammen. Høyhastighetstog skal være tilgjengelig for flest mulig og også åpne opp for nye markeder. Det kan ikke leve sitt eget liv, men må sees i en sammenheng, og være en del av et samlet transportnettverk.
Andre land har lagt mer vekt på nytten av høyhastighetstog enn kostnadene.

WSP anbefaler på lik linje med Atkins at man lager en togkonseptmodell man kan bruke på alle strekningene. Modellen inneholder et ruteopplegg eller togkonsept som skal ligge til grunn for studien av alle handlingsalternativene på hver strekning.