Utstilling på Jernbanemuseet: 'Jernbanen sett med kvinneøyne'

Jernbane som fenomen oser av maskulinitet; fysisk styrke, sot, røyk, olje, diesel, fart, spenning, fare, brummende motorer, mekanikk, teknikk, hardt metall og mørke uniformer. I jernbanens snart 160-årige historie har kvinner mesteparten av tida fylt anonyme og “usynlige“ funksjoner på kontorene, i kantinene, i brakkene og i rengjøringen.

Vinduspuss på en svensk personvogn i Lodalen, Oslo. <strong> Foto: Jernbaneverket, Norsk Jernbanemuseum</strong>

Med tiden har kvinnene fått mer og mer innpass i den norske jernbanen. Mange har underveis måttet tåle seksuell trakassering og mangel på respekt. Den uoffisielle, men nedsettende betegnelsen “kjærringstasjon” hvor stasjonsmesteren var hunkjønn, sier noe om holdningen til kvinnene i etaten.

Det har vært en lang vei fram til i dag hvor man finner kvinner i mange høyere posisjoner innenfor jernbanen:

• lokomotivfører, trafikkstyrer eller jernbaneingeniør
• Jernbaneverket har en kvinnelig jernbanedirektør og flere kvinnelige direktører i ledelsen
• NSB har en kvinnelig styreleder
• vi har en kvinnelig samferdselsminister.

Årets sommerutstilling ved Norsk Jernbanemuseum heter “Jernbanen sett med kvinneøyne” og er en utstilling laget i anledning hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i 2013.

Her fortelles historier om kvinner som har jobbet i jernbanen både med de tradisjonelle kvinneoppgavene (renhold og matlaging/servering) og det nye, høyteknologiske kvinneyrket som kom med telegrafen (telegrafistinnene). Utstillingen forteller også hvordan det gikk da kvinnene begynte å innta typiske mannsyrker langs sporet og på toget. Og i tillegg viser utstillingen hvordan det har vært å være kvinnelige togpassasjerer i Norge, med bla. kvinnekupeer og kvinneventerom.

Og selvfølgelig åpnes utstillingen av landets første og nåværende, kvinnelige jernbanedirektør, Elisabeth Enger. Hun har sterk tilknytning til Hamarregionen – og er oppvokst på Ridabu.