Nye behov åpner gamle spor

Skogbruksnæringen og trelastbedrifter blir stadig større jernbanekunder. Trafikken fra de tradisjonelle terminalene er tredoblet på få år. I tillegg settes flere gamle terminaler og spor i stand og gjenåpnes for trafikk.

I de siste årene har det aller meste av denne trafikken gått fra terminaler i Solør, Østerdalen og Gudbrandsdalen. Nå er jernbanen gull verdt flere steder.

Dramatisk uten jernbanen

– Hadde vi ikke hatt jernbanen nå, så ville det vært dramatisk for lønnsomheten vår, sier daglig leder ved Moelven Numedal, Rune Frogner.

Omstruktureringer og nedleggelser i treforedlingsindustrien har skapt utfordringer også for sagbruk og skogeiere. Celluloseflis og massevirke må sendes mye lenger enn før, og da er jernbanen effektiv og konkurransedyktig. – Vi går nå over til å sende celluloseflis til svenske mottakere, og da hadde biltransport blitt altfor dyrt, sier Frogner.

Tusen vogntog med flis går nå over fra veg til bane. I tillegg legges det opp forsendelser av tømmer (massevirke) fra lokale skogeiere med samme transportopplegg. Derfor har Jernbaneverket nå satt i stand Numedalsbanen fra Kongsberg opp til Flesberg.

Også ved Norges største sagbruk, Moelven Soknabruket, skjer det samme. Bedriften har eget sidespor fra Bergensbanen som ble satt i stand igjen i sommer etter flere år uten trafikk. – Vi får problemer etter få dager dersom vi ikke finner avsetning for celluloseflisa, sier driftssjef Eivind Skaug ved Soknabruket. Første tog på mange år forlot bedriften i midten av august, og konsernet har inngått nye og langsiktige transportkontrakter med togselskapene som utfører transportene.

Tredoblet på tre år

– Vi har en kraftig økning i transporten av tømmer på jernbane, sier direktør i Stora Enso Skog AS, Arne Ivar Øvergård. – I 2010 kjørte vi inn rundt 500 000 kubikkmeter tømmer fra Norge med tog. I år kommer vi tett oppunder 1,5 millioner kubikkmeter.

TREDOBLER: Vi har en kraftig økning i tansporten av tømmer på jernbane, sier direktør i Stora Enso Skog AS, Arne IVar Ødegård.

Øvergård leder den norske virksomheten for det svensk-finske storkonsernet Stora Enso. Hans jobb er å skaffe og få transportert inn tømmer som råstoff for fabrikker i Karlstad-området.

Treforedlingsindustrien over grensen har kjøpt tømmer fra Norge i alle år, men gjennom de senere årene har radiusen for hvor langt inn i Norge tømmeroppkjøpene skjer, økt.
– Det er jernbanen som gjør det mulig med norsk tømmer til svenske bedrifter i det omfanget vi nå ser, sier Øvergaard.

ØNSKER STRØM: Elektrifisering av Røros- og Solørbanen ville gitt økt effektivitet og bedre lønnsomhet for tømmer- og skogbruksnæringa.

150 kilometer

Mange norske treforedlingsbedrifter har innstilt virksomheten i de siste årene, noe som altså gjør at massevirket må sendes lenger.
– Nå kjører vi tre tog om dagen fra Norge til bedriftene i Karlstad, og det tilsvarer 50 prosent av alt råstoffet vi trenger. I tillegg til transportene for Stora Enso kommer tog som skal til flere andre svenske bedrifter.

Stora Enso får i dag tømmer fra Auma, Koppang, Rena, Elverum og Kongsvinger på Røros- og Solørbanen. Videre får de tømmer fra Otta, Hove, Sørli og Hauerseter. Snart kommer også tømmer fra Hensmoen ved Hønefoss i tillegg.
– Vi er ikke fremmede for å ta inn tømmertransporter også enda lenger vestfra dersom vi får til gode nok transportopplegg med tog, sier Øvergaard. – Er avstanden lengre enn 150 kilometer fra fabrikkene, er svaret tog, og innenfor en slik radius finnes altfor lite råstoff for fabrikkene.

Fabrikkene i Karlstad-området produserer hovedsakelig drikkekartonger, et marked som i motsetning til avispapir er i stadig vekst. Derfor er det interessant for disse svenske bedriftene å få tilgang på enda mer tømmer fra Norge. 

Mens Sverige hvert år hugger hele tilveksten i sine skoger, blir bare halve tilveksten i Norge avvirket. – Her har norsk skogbruk store muligheter dersom forholdene legges til rette. En avgjørende del av dette er kapasitet og tilgang på jernbane, sier Stora Enso-sjefen.

 Flis fra Moelven på Solørbanen.

Travelt tømmer

Mange tror kanskje at et tømmertog ikke har hastverk med å komme fram. Slik var det kanskje før, men i dag inngår tømmertogene i produksjonslinjen og skal ankomme fabrikken til rett tid. Vi har bare noen få dagers buffer å produsere på før uteblitte tog direkte påvirker produksjonen. Det er derfor viktig for industrien at togene kommer når de skal, og at eventuelle linjebrudd ikke blir langvarige.
– På våren i år var det tømmer fra Østerdalen som reddet oss da Dovrebanen var stengt på grunn av flommen, Illustrerer han.

Det finnes også andre utfordringer: - Jeg har for eksempel en drøm om få elektrifisert Røros- og Solørbanen. Da ville vi få opp effektiviteten og kostnadene enda mer ned. Det ville styrket konkurranseevnen til norsk tømmer- og skogbruksnæring. I tillegg er det behov for modernisering av eldre tømmerterminaler og bygging av nye. Dette er noe vi ønsker en tett dialog med Jernbaneverket om. Norsk skogbruksnæring er godt samkjørt, og vi treffer stadig hverandre for å diskutere felles behov og løsninger. Kort sagt håper jeg den økende trafikken med tømmer- og skogbruksprodukter fører til en høyere prioritering av denne trafikken, både ved tildeling av ruteleier og i planleggingen, sier direktøren i Stora Enso Skog AS.

Avgjørende

– Det er avgjørende for hele skogbruksnæringas lønnsomhet at vi nå kan bruke mer jernbane, sier direktør Morten Kristiansen i Moelven Virke AS. – Slik kan vi begrense skadevirkningene lokalt av at flere norske treforedlingsbedrifter de siste årene dessverre har blitt lagt ned. Vest for Oslofjorden har både Union i Skien, Follum i Hønefoss og nå i sommer Tofte Cellulose blitt lagt ned. Dermed øker transportavstandene for tømmer og flis.

Det er avgjørende for hele skogbruksnæringas lønnsomhet at vi nå kan bruke mer jernbane, Morten Kristiansen, direktør i Moelven Virke.

For skogeierne er det avgjørende at det også finnes omsetning for massevirket, det vil si det tømmeret som ikke kan brukes som sagtømmer. Og for sagbrukene er det like avgjørende at det finnes avsetning for flisa, som jo blir et biprodukt ved sagbrukene. Femti prosent av produksjonen ved sagbrukene er celluloseflis.

Ønsker å legge til rette

– Vi merker stadig større interesse for flis- og tømmertransporter, sier Yngve Andreassen i Jernbaneverkets terminalenhet.

Tømmer- og flistogene blir stadig flere. På Solør- og Røros- og Dovrebanen ligger det store terminaler for denne transporten på rekke og rad. Trafikken har vært i stadig vekst, og svensk industri etterspør stadig mer tømmer og flis fra norske skoger.
– Gjenåpningen av sidespor og terminaler vil etter alt å dømme bli fulgt av flere i tiden framover, forteller Andreassen, som understreker at Jernbaneverket ønsker å legge til rette for at næringslivet får dekket sine transportbehov.
– Det er dessuten viktig for oss at disse sporene blir brukt og kommer til heder og verdighet igjen. Det er alltid en diskusjon om hvor vidt spor som har ligget ubrukt en tid, skal fjernes eller beholdes. Nå ser vi at det kan være fornuftig å beholde den infrastrukturen som finnes, sier Andreassen. – Det er langt enklere å gjenåpne gamle baner og spor enn å bygge helt nye, ikke minst der man har foretatt et minimum av ettersyn og vedlikehold.