Jernbanemagasinet banner
Tett på

Klar for vinter-OL

Per Høgholt har bestandig vært interessert i sport. Men det skulle ei dame til før han ble spesielt interessert i hopp. Når Anders Bardal hopper i Sotsji, blir det stille i stua på Røros.

Foto: Arvid Bårdstu
Foto: Arvid Bårdstu

FAKTA

Per Høgholt

Alder: 63

Stilling: Produksjonsleder Røros

Bor: Røros

Ansatt i NSB/ JBV: 1972

 

1. Hva gjør du når det braker løs med OL i Sotsji?
Da sitter jeg i sofaen sammen med samboeren. Hun er mor til Anders Bardal. Vi tenkte ei stund på å reise nedover, men det kostet mer enn det ville smakt. Det var snakk om flere titusener for hver av oss.

2. Kan du vise til en skikarriere selv?
Nei, for meg har det vært mest friidrett og særlig løping. Jeg løp halvmaraton på 1.18 som 46-åring. Det er ei tid jeg er godt fornøyd med. Nå har jeg ikke kne til å holde på slik lenger, men jeg tar noen løpeturer i uka nå også. Treningsstudio er ikke noe for meg. Jeg må ut. I den grad jeg går på ski, er det for mosjonen og turen.

3. Når det ikke blir noen tur til Sotsji, så blir det kanskje andre stevner?
Det er blitt noen turer, ja. Alle hopperne får et par billetter til familien. Da står vi på et eget område sammen med foreldrene til de andre hopperne. Vi blir som en stor familie. Det er vanvittig artig. Det er slik trøkk mange steder at det ikke er til å forestille seg. Det er helt umulig å snakke med den som står ved siden av. Vi var i Zakopane i januar. Publikum der er fantastiske. Er det en god prestasjon, så blir det full jubel uansett hvilken nasjon hopperen kommer fra. Det var naturligvis ekstra artig at Anders vant.

4. Noen store øyeblikk fra OL du husker?
Jeg, som mange andre i NSB, kom oss aldri til Lillehammer i 1994. Det var altfor mye å gjøre på jobben. Jeg var i Torino i 2006. Det var en stor opplevelse. Ellers er det blitt noen timer foran TV.

5. I år blir det spenning fra sofaen under OL?
Under hopprennene er spenningsnivået høyt. Det er så lite som skiller fra full klaff til en plass nede på lista. Når Anders hopper, er det rimelig stille i stua. Samboeren følger med med kroppen gjennom hele svevet. Etterpå er det viktigste om han selv er fornøyd med innsatsen eller ikke. Ingen kan gjøre noe mer enn å gjøre sitt beste.