Jernbanemagasinet banner
Stasjonen

Et nav i skogen

Det hviler en enkel verdighet over Reitan stasjon på Rørosbanen. En slik som kommer av lang og tro tjeneste i små kår. Bygning­en ble hjertet i et ­blomstrende gruvesamfunn langs ­Norges første stambane.

Foto: Einar Gjærevold
Foto: Einar Gjærevold

Lyskasterne på motorvogna fra Trond­heim skjærer gjennom vintermørket på Reitan stasjon. Stasjonsbygningen ble bygd som en «dobbelt Vogterbolig» i sveitserstil langt inni granskogen sør i Ålen, dagens Holtålen, kommune. Arkitekt var Peter Andreas Blix (1831–1901).
  Da byggingen startet, hadde ikke stedet noe navn. Men elva Gaula strømmer forbi i et skar like ved, så stasjonen fikk navnet «Gula» i byggetida. Til slutt ble den oppkalt etter den nærmeste grenda. Elva sikret stabil vannforsyning til damplokomotivene, og det ble reist et vanntårn på stasjonen. Den andre grunnen til stedsvalget var at eierne av Kjøli gruver ønsket kortest mulig vei til jernbanen for svovelkisen som skulle komme fra gruva på fjellet mellom Ålen og Tydal. Gruva lå brakk, men jernbanen og ny teknologi gjorde ny drift mulig.
  Folk protesterte mot at stasjonen ble plassert så langt fra bebyggelsen. Men snart vokste det fram en liten stasjonsgrend på Reitan, tuftet på gruvedriften. Stasjonen ble et nav, både for virksom­heten på Kjøli og for Killingdal gruve, som lå i nabo­dalen og hadde sitt eget lasteanlegg like sør for stasjonen. På stasjonsområdet reiste Kjøli gruver­ en malmsilo og en taubane. Tre spor ble anlagt, hvorav ett var lastespor for gruveselskapet. Lasteanlegget ble revet da gruvedriften opphørte i 1941. Reitan stasjon ble ellers viktig for handelen sør i bygda. Hit kom alle slags varer med toget. I første etasje, vegg i vegg med venterommet, lå postkontoret for «7484 Reitan». Det var i drift fram til midten av 1970-tallet. Da avtok det yrende livet som hadde hersket her i mange tiår.
  I dag stanser toget bare på signal på Reitan. Bygningen har vært bolig i perioder, men står nå tom.