Jernbanemagasinet banner
Mai 2015

Glemte krigshelter

– Folk som jobbet på jernbanen var en eneste stor sammensvergelse mot den tyske okkupasjonsmakten! Erklæringen kommer fra krigs­historiker Ragnar Ulstein (95), som har gitt ut et en rekke bøker om det norske motstandsarbeidet under andre verdenskrig.

VED OG FLYKTNINGER:  På Grefsen ankom godstog med ved.  På returen i retning Kongsvinger ble de samme vognene fylt opp med flyktninger. Foto: Anders B. Wilse, Norsk jernbanemuseums samling
VED OG FLYKTNINGER: På Grefsen ankom godstog med ved. På returen i retning Kongsvinger ble de samme vognene fylt opp med flyktninger. Foto: Anders B. Wilse, Norsk jernbanemuseums samling

Han tar imot Jernbanemagasinet i sitt hjem på Emblem utenfor Ålesund med utsikt mot sjø og hvite fjell. Ragnar Ulstein retter blikket mot det som har opptatt mye av hans yrkesliv: Krigen. Med bakgrunn som englandsfarer, medlem av Kompani Linge, sabotør og leder for oppbygging av hjemmestyrker i Sogn og Fjordane, ble han som journalist bestemt på å bistå dem som ble skadet av krigen.
  – Jeg ble krigshistoriker på grunn av den nøden som rammet alt for mange hjemvendte patrioter fra konsentrasjonsleirer, dødsleirer og havet. For at de skulle kunne få hjelp, var det viktig å dokumentere det som hadde skjedd og få Stortinget til å vedta en ny krigspensjonslov, beretter sunnmøringen, som først ga ut to bind om Englandsfarerne og de dramatiske overfartene.

Risikerte dødsstraff
«Når du har skrevet om dem som dro vestover, må du også skrive om dem som dro østover,» sa daværende styreformann for hjemmefrontmuseet, Jens Christian Hauge. Og slik ble det. Ragnar Ulstein reiste landet rundt og intervjuet et tusentalls motstandsfolk, ikke minst på Østlandet. Og det var der flyktningetrafikken over til Sverige virkelig ble satt i system.
  Til sammen dro rundt 50 000 mennesker over grensen. Flere tusen av dem reiste med tog på deler av strekningen. Noen fulgte også toget helt over til nøytralt territorium.
  – Når du spør om jernbanens rolle i flyktningetrafikken, blir bildet sterkt. Konduktører, lokførere, stasjonsfolk og fagfolk som telegrafister var villige til å ta på seg risiko som kunne ført dem rett i døden. Det var dødsstraff for å reise fra landet, og de som hjalp til, fikk ikke mindre straff.

«De av oss som tok opp kampen, levde under et konstant press.»
Ragnar Ulstein

Eksportgrupper
Ulstein minner om at folk flyktet med toget fra krigens første dager.
  – Folk dro da som vanlige passasjerer, ofte i følge med los og noen ganger med konduktøren som reisefører. Til å begynne med var det ikke så mange kontroller, og jernbaneansatte varslet og ga gjerne et vink hvis det var fare på ferde. Men etter hvert som den organiserte motstanden økte, ble kontrollene skarpere og skarpere. Det ble nødvendig å ta sine forholdsregler.
  Fra 1942 dannet Milorg, Sivorg, XU og Komorg egne eksportkontorer i Oslo. De hadde etter hvert egne fluktruter, men samarbeidet ofte når trafikken ble stor. De holdt faste gatemøter på forskjellige steder, hvor de fordelte flyktningene og planla rutene. Eksportgruppene opprettet tidlig kontakter i NSB, som ble viktige personer i den organiserte flyktningtrafikken. En rekke jernbanefolk, også stasjonsmestere, var involvert – på Oslo Ø, langs Østfoldbanen, Sørlandsbanen, Dovrebanen, Rørosbanen og Kongsvingerbanen.

SABOTASJE: Den 7. oktober 1943 ble det gjennomført en sabotasje mot et tysk troppetog idet det passerte Ryghkollen i Nedre Eiker.

Farefulle transporter
Ulstein poengterer at mange nordmenn ikke ønsket å bli dratt inn i motstandsarbeid.
  – Dette gjaldt liv eller død. Det er grunn til å minne om at det er voldsom forskjell på krig og fred. De av oss som tok opp kampen, levde under et konstant press. Så når jernbaneansatte hjalp folk de ikke kjente, tok de en stor risiko.
  I sitt trebindsverk om svensketrafikken, gjør Ulstein detaljert rede for en mye brukt fluktrute fra Grefsen til Kongsvinger-traktene: Et godstog kom med ved til Grefsen og skulle i utgangspunktet gå tomt tilbake til Kongsvinger. Dermed var det som skapt for flyktningtransport. Grupper på 20-30 og opptil 40 mennesker ble sendt med dette toget.
  Parallelt ble det opprettet et eget transportformidlingskontor i Saxegården på Loenga i Oslo. Tre jernbanemenn delte døgnet mellom seg og organiserte farefulle transporter fra Loenga to ganger i uka. Her skulle folk føres usett inn i godsvogner og tidvis passere tyske vakter idet de snudde ryggen til.
  – De spilte tyskerne trill rundt. Det kunne når som helst gått galt. Og noen ganger gikk det galt. Men de greide å sy systemet sammen igjen, og slike transporter pågikk helt til krigens slutt, forteller Ulstein.

«De spilte tyskerne trill rundt. Det kunne når som helst gått galt.»

Viktig etterretning
En rekke jernbanefolk hadde viktige roller i den illegale etterretningstjenesten XU.
  – All transport med tog ble tillagt stor vekt under hele okkupasjonen. Informasjon om trappeforflyttinger var viktig informasjon for de allierte, sier Ulstein.
  Før han rømte til England i 1941,opplevde han at toget fra Dombås var fullt av tyske soldater. Ingen visste hvor de skulle.
  – Gjennom illegale radiosendere ble det rapportert om disse transportene, og de ga et første varsel om tysk invasjon av Sovjetunionen over Finnmark i retning Murmansk. Strengt tatt skulle XU operere for seg sjøl, men motstandsmiljøet så seg tjent med at jernbaneansatte hadde flere hatter. De var gode menn både i lostjenesten og etterretningstjenesten, sier Ulstein.

I ELVA: I januar 1945 kjørte et tysk troppetog i elva ved Jørstad bru i Snåsa kommune. Slike aksjoner ble mulig fordi jernbaneansatte deltok i et strengt hemmelig etterretningsarbeid.

De viktigste
Under den siste fasen av krigen, da Tyskland trengte flere soldater i Europa, ble store, tyske tropper transportert sørover etter at de hadde begynt å brenne Finnmark. Storparten av disse kom med tog. Jernbanefolk rapporterte til nærmeste etterretningsledd, som igjen ga beskjed til Stockholm. På denne måten fikk London beskjed om at tyske divisjoner var på vei sørover, og det ble mulig å organisere motangrep. Sju-åtte divisjoner ble sittende fast i Norge på grunn av sabotasjer på jernbanen.
  Ragnar Ulstein er ikke i tvil om hva slags motstandskamp som militært sett var viktigst.
  – Det var etterretningstjenesten, fordi den hele tida var operativ. 5 500 mann rapporterte over radio, mikrofotograferte papirer og sørget for at sentral informasjon ble sendt til Stockholm og videre til London.

«Pålegget om den fulle taushet kom til å skade mange av disse menneskene.»

Taushetsbelagt
Mye av motstandsarbeidet på jernbanen har vært omgitt av et hemmelighetens slør. Årsaken er at alle som drev med etterretningsarbeid, ble pålagt taushetsplikt helt fram til 1988.
  – Det var et råd ledet av Jens Christian Hauge (Milorg-formann under krigen og forsvarsminister etter krigen) som nærmest med et pennestrøk bestemte dette. Pålegget om den fulle taushet kom til å skade mange av disse menneskene. Hundrevis av dem jeg intervjuet, var rammet av ettervirkninger. Men staten løftet ikke en hånd for dem – før i 1968. Etter en langvarig kampanje i pressen, vedtok Stortinget i 1968 en ny krigspensjonslov som åpnet for hjelp til de fleste som var rammet av skader, fysiske og psykiske.

SPRENGT: Den 15. mars 1945 ble NSBs hovedkontor sprengt av Oslogjengen med Gunnar Sønsteby i spissen.

Blant de beste
Ulstein tør ikke å uttale seg skråsikkert om hvordan det gikk med de mange jernbaneheltene etter krigen.
  – Men du skal vite at jeg beundrer mange av disse menneskene sterkt, sier krigshistorikeren. – Jeg tør påstå at jernbanefolkene jeg kom borti var blant de beste. De holdt på med denne illegale virksomheten år etter år, før de til slutt måtte ta med seg kone og barn og forsvinne over grensen, de også. For til slutt er det et eller annet ledd som ryker under en krig. Myten om at folk er tause når de blir forhørt, er tøys. Når Gestapo brukte sine torturinstrumenter og sin profesjonelle kløkt, åpnet de munnen på de fleste. Derfor gikk mange av oss med giftpille i brystlommen. Dette var vanlig for mange som jobbet i etterretningstjenesten, sier 95 år gamle Ragnar Ulstein ettertenksomt – vel vitende om at mange illegale kontakter ikke overlevde krigsåra i Norge.

Ragner Ulstein
Foto: Tore Holtet

 

Ragnar Ulstein (95) 

  • Bondesønn fra Ulstein ved Ålesund. Tok examen artium i 1940 og dro i 1941 over til England for å delta i de norske styrkene.
  • Han deltok med Kompani Linge, var med på flere sabotasjeoppdrag langs kysten, ledet oppbyggingen av Milorg i Sogn og Fjordane og var med i Tysklandsbrigaden. 
  • Journalist og krigshistoriker. Startet sitt journalistliv i Filmavisen og fortsatte fra 1954 i Bergens Tidende og Sunnmørsposten.
  • Som journalist fikk han Hirschfeldtprisen for sin innsats for krigsfanger og krigsinvalide. 
  • Har gitt ut verkene Englandsfarten (2 bind, 1965-67), Svensketrafikken (3 bind, 1974-77) og Etterretningstjenesten i Norge 1940-45 (3 bind, 1989-92).
  • Han har også utgitt flere lokalhistoriske bøker og to romaner. 
  • Ulstein er for sin krigsinnsats tildelt St. Olavs­medaljen med 2 ekeløv, Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje og britiske Military Medal. 
  • For sitt arbeid etter krigen er han tildelt ­Kongens fortjenestemedalje i gull.

  

«Når Gestapo brukte sine torturinstrumenter og sin profesjonelle kløkt,
åpnet de munnen på de fleste. Derfor gikk mange av oss med giftpille i brystlommen.»

Harry Hystad
– Av de rundt tusen motstandsfolka jeg intervjuet, er Harry Hystad en av dem jeg beundrer aller mest, sier Ragnar Ulstein. Hystad fra Bryn i Oslo jobbet som reisende telegrafist i NSB. Han ga informasjon om tyske togtransporter, samarbeidet med sabotasjegrupper som sprengte skinnegangen, delte ut illegale aviser og påtok seg de mest farefulle oppdrag som los helt over grensen. Han hjalp en rekke mennesker ut av landet, og gang på gang var både Statspolitiet og tyske soldater i hælene på ham. En gang måtte han rømme med kone og barn. En annen gang gikk han milevis gjennom skogsterreng fra Eidsvoll for å hjelpe ni russiske fanger over grensen. En tredje gang var han i væpnet kamp med tyske soldater før han greide å lose et sju år gammelt barn trygt inn i Sverige …

Harald Johannesen
Stasjonsfullmektig Harald Johannesen var en kaldblodig kar, sier Ragnar Ulstein, som i boka «Svensketrafikken 2» redegjør for hvordan han loset flyktninger inn i det såkalte Nachscub-toget som gikk fra Oslo til Stockholm to ganger i uka. På Saxegården ble det opprettet et eget transportmidlingskontor, hvor tre motstandsfolk delte døgnet mellom seg. Det farligste punktet var likevel på Loenga, hvor grupper av mennesker på flukt skulle føres usett inn i ei av godsvognene. Mang en gang holdt Harald Johannesen på å bli tatt. I august 1944 hadde Gestapo trolig fått sikrere spor og kom for å hente ham, men da greide han på mirakuløst vis å riste av seg «Stapomennene» mens skudd fra maskinpistoler suste rundt ham …

 

Harald Rusten
Fyrbøter Harald Rusten ved Marienborg verksted i Trondheim var en av flere jernbanefolk i den illegale Wærdahl-gruppa som ble arrestert høsten 1943. 19 av hans kamerater ble henrettet. Harald Rusten ble grovt torturert, og sammen med over tusen andre fanger ble han sendt til Tyskland med «Donau» i desember samme år. Han var stor og sterk og overlevde straffen, som var tungt kroppsarbeid og lite og dårlig mat. Ved ankomsten med de hvite bussene til Sverige i mai 1845, veide han 41 kg. Den 27. mai kom han tilbake til hjembyen. Han skrev mange nekrologer over drepte parti- og arbeidskamerater etter krigen og viste til deres innsats mot urett og tvang. Rusten sa at han og mange av dem som overlevde, trodde på noe større en seg sjøl – et samfunn uten krig, sult og arbeidsløshet.

Ottar Sønsterud
Lokomotivfører Ottar Sønsterud fra Kongsvinger var med på å organisere flyktningtransport samtidig som han jobbet for etterretningstjenesten XU. Han er en av de få jernbaneansatte tilknyttet XU som fikk medalje og diplom for sin innsats under krigen. Det som i ettertid er kjent, er at det foregikk en storstilt flyktningtransport fra Grefsen mot Kongsvinger-traktene – med opptil 40 flyktninger i hvert tog, to ganger i uka. Sønsterud organiserte også ei kurerrute over til Charlottenberg, der mye viktig materiale ble hentet av hans egen datter, Aslaug. Hun var ansatt ved den norske legasjonen i Stockholm etter å ha blitt arrestert og torturert, før hun klarte å flykte til Sverige.

Arvid Knudsen
Konduktør Arvid Knudsen, i Trondheim distrikt, samlet informasjon om tyske troppebevegelser, utbygging av tyske anlegg og annen viktig informasjon, for eksempel om allierte flyvere som var omkommet og tatt til fange. Disse opplysningene sendte han videre til London. Han var aktiv i det kommunistiske motstandsarbeidet og deltok i spredning av illegale aviser, i tillegg til at han hjalp flyktninger over grensen ved å skjule dem i plomberte godsvogner over Storlien. I februar 1943 ble han tatt – slått ned av tyskerne da toget hans ankom Leangen stasjon. Arvid Knudsen ble arrestert og torturert før han ble henrettet den 19. mai 1943.

FAKTA

Krig og jernbane i tall

  • 26 813 personer var ansatt i NSB ved krigens slutt. Bemanningen hadde blitt økt med 53 prosent sammenlignet med fem år før.
  • 210 av de ansatte var medlemmer av Nasjonal Samling (NS). 13 av de 705 ansatte i Statsbanens hovedstyre var NS-medlemmer.
  • 432 kilometer med ny jernbane ble åpnet i de fem krigsårene. De mest omfattende arbeidene skjedde på Sørlandsbanen og Nordlandsbanen.
  • 233 kilometer ble elektrifisert, fortrinnsvis på Østfoldbanen og Sørlands­banen.
  • 1000-2000 tonn skinner ble skiftet ut under okkupasjonen – en halvering siden før krigen. Manglende fornyelse kombinert med enorm trafikk gjorde at mye av jernbanenettet var nedslitt ved krigens slutt.