Jernbanemagasinet banner
Juni 2016

Moderne rallar

Francesco ble tunnelarbeider sånn som faren og onkelen. Nå jobber han sammen med sine tre brødre på Follobanen.

HELDIG: – Jeg er heldig som jobber sammen med tre av brødrene mine, sier Francesco Laviletta (i gult). F.v.: Brødrene Luciano, Rito og Giacomo. Foto: Brian Cliff Olguin

De flytter fra land til land med kompetansen sin, slik anleggsfolk gjerne gjør. Sammen med stadig nye kollegaer tilpasser de arbeidsdager og fritid – på likt og på ulikt vis.  

Follobaneprosjektets utenlandske totalentreprenører har signert kontrakter med mange titalls leverandører og underentreprenører, de aller fleste norske. Miljøet er internasjonalt, slik det gjerne er på norske anleggsplasser.  Størst er mangfoldet hos underentreprenørene. Mennesker fra rundt 40 nasjoner har i dag sitt arbeidsliv på Follobaneprosjektets fire anleggsområder.

Nåtidens rallarer arbeider inne i tunnelene, bygger stasjonene og jernbanesporene – og de planlegger og følger opp blant annet kvalitet, sikkerhet og de store kontraktene.  Liv flyttes og tilpasses, ofte langt fra familie og venner.  

Møt noen av Follobanens «moderne rallarer».

 

 

Foto: Brian Cliff Olguin

Rallarfamilien

Navn: Francesco Laviletta, foran brødrene Luciano (t.v.), Rito og Giacomo.
Stilling: Tunnelformann

– Helt fra jeg var ung har jeg drømt om å gå i familiens fotspor. Både pappa og onkelen min var tunnelarbeidere i Condotte. Jeg kan ikke ha vært gammel da onkelen min tok meg med ut i tunnelen første gang. Det er en egen verden der inne i fjellet. Jeg husker jeg tenkte at her føler jeg meg hjemme, og fra den dagen visste jeg at det var dette jeg ville bli. Nå har jeg jobbet for Condotte i 36 år.
    Den største delen av yrkeslivet mitt har jeg tilbragt i Italia, og dette er tredje gang jeg har flyttet til utlandet for å jobbe. Arbeidsforholdene har vært ganske like, men sikkerheten er bedre ivaretatt i Norge. Fjellet her er også hardere enn vanlig og det gjør det lettere å utføre arbeidene.
    Jeg lengter ikke hjem når jeg er på anlegget. Vi reiser dit jobbene er, slik har det alltid vært. Men det har sin pris. Det er vanskelig å kombinere med familieliv og førte til at jeg ble skilt. Jeg er heldig som jobber sammen med tre av brødrene mine. Jeg flyttet til Norge i juni i fjor og skaffet dem jobb. En måned senere var alle på plass. Det er trygt å ha dem i nærheten, selv om vi ikke er så mye sammen.
    Jeg er formann og har min egen leilighet i Oslo sentrum. Brødrene mine jobber skift og bor sammen med flere av de andre tunnelarbeiderne utenfor byen. Vi prøver å holde på noen tradisjoner, og hver søndag møtes vi hos meg og lager middag sammen. Jeg har tilpasset meg den norske maten nå, men den kan ikke sammenlignes med den jeg får i Italia.
    Livet som tunnelarbeider handler om å jobbe, spise og sove. Men det er dette jeg kan og trives med. Når jeg har fri vil jeg helst gjøre så lite som mulig. Sove lenge og kanskje møte noen av guttene fra anlegget. Det hender at vi drar på bar og smugtitter på de fine norske jentene.

 

Foto: Brian Cliff Olguin

Kjernefamilien

Navn: Giacomo Vollaro
Stilling: Koordinator, anlegg

– Jeg hadde ikke gjort det uten familien. Jeg og kona og de to barna gjør dette sammen. Vi kom hit fra jobb i Hellas og Venezuela og en kort periode i England, der vi nok slår oss ned senere.  Kona er engelsk og arbeider som lærerassistent ved den internasjonale skolen i Oslo der barna går.
    Vi snakker flere språk. Spansk kan jeg fordi jeg reiste med faren min som gjorde samme type arbeid som jeg gjør nå. Foreldrene mine har nettopp besøkt oss.  De kommer alle steder vi er. Vi har hatt store, gode måltider. På anleggsområdet på Åsland er det fint at det er kantine med spansk og italiensk mat. Vi føler oss kanskje litt mer «hjemme» av det. Da snakker vi sammen. Det er også bra med felles buss til og fra Oslo. Alle sitter med alle og prater. Og så bor familien på Montebello. Kanskje nettopp fordi det klinger -ekstra godt på italiensk?
    Vi tror at det internasjonale livet styrker ungene våre og gir dem ekstra muligheter. På skolen i Oslo treffer de mange nasjonaliteter, i tillegg til norske. På den internasjonale skolen i Athen gikk det stort sett greske barn fra velstående familier.
    Ungene holder kontakt med mange og spiller spill online mens de chatter på Skype. Det er vennskap, selv om det er annerledes vennskap. Jeg er fra Sør-Italia. Alene, uten kjernefamilien, kunne det ikke gått!

Foto: Brian Cliff Olguin

Globetrotteren

Navn: Cecilia Ravalli
Stilling: Miljøsjef 

– Mange synes nok at jeg er heldig. Jeg får møte mennesker fra hele verden, oppleve nye steder og kulturer, og leve annerledes enn det jeg ville gjort i Italia. Det er spennende og jeg lærer mye. Men du må tilpasse deg mye som menneske når du stadig er på reise, og det kan være ganske ensomt. Det hender at jeg spør meg selv: hvor hører jeg egentlig hjemme?
    Jeg har jobbet med energi og miljø i noen av Italias største infrastrukturprosjekter. Før jeg kom til Norge, var jeg flere år i Etiopia og jobbet med det som blir Afrikas største vannkraftverk. Det er fem ganger så stort som Norges største. I Afrika vet de knapt hva miljø er og det finnes nesten ingen regelverk. Her derimot, er det utallige prosedyrer og strenge krav. Overgangen har vært krevende, men det er dette jeg brenner for og vil jobbe med.
    Det beste med Oslo er nærheten til naturen. Jeg har ikke vært noen andre steder der du kan reise fra bykjernen til skogen eller fjorden på så kort tid. Hver dag ser jeg ut fra kontoret og nyter utsikten. Jeg har bare vært her i fem måneder og har fremdeles mye å utforske.

Foto: Brian Cliff Olguin

Skypefamilien

Navn: Branislav Mracovic
Stilling: Kvalitetsrådgiver, ­uteområde, anlegg 

– Når jeg kommer hjem til leiligheten på Veitvet, hender det jeg trekker for gardinene. Da blir stuen et mer personlig område, slik vi liker det hjemme. Her i Norge har mange helt åpne vindusflater så man kan se rett inn. Det er en forskjell. Ellers er jeg ikke så opptatt av forskjeller.
    Jeg deler leilighet med to andre og har tilfeldigvis truffet igjen en barndomsvenn hjemmefra.  Vi spilte volley-ball sammen for 15-16 år siden. Hyggelig å møtes i helgene. Lørdagene administrerer jeg livet for det meste, handler og vasker og ordner, men søndager er en mer sosial dag.
    Mange nordmenn gjør seg nå klare til å dra på ferie til mitt hjemland, Kroatia. Selv kommer jeg ikke fra kysten. Kona er igjen og passer på foreldrene.  Sønnen er nesten voksen og datteren er tenåring. Jeg kom til Norge etter arbeid alene i Qatar og Sverige. Vi er en skikkelig skype-familie. Skype gjør det mye lettere å være borte, men for å leve på denne måten må du uansett være positiv.   Alle får jo en slags identitetskrise i starten. Vi har våre røtter og må finne balansen og trives der det er arbeid.
    Jeg har kollegaer fra Colombia, Canada, Kina, Finland, New Zeeland og mange andre steder. Det er ikke slik at det først og fremst er de fra samme land som snakker sammen, unntatt de gangene man får lyst til å snakke på eget språk om hjem-reiser og mat!

Foto: Brian Cliff Olguin

Nomaden

Navn: Jan Vormeland
Stilling: Anskaffelse- og kontraktsleder

- Bikram Yoga tar jeg med meg og utøver overalt, fra USA til Kina og Singapore og Norge. Meditasjon og yoga får en til å slappe av og sove enda bedre, uansett hvor man er.
    Fra tidlig på 80-tallet har jeg arbeidet utenfor Norge ca. halvparten av tiden. For det meste for store norske selskaper. Follobaneprosjektet er et sjeldent stor og spennende prosjekt. Derfor arbeider jeg nå for Jernbaneverket.
    I Singapore var jeg heldig og møtte en singalesisk designer og vi er gift her i Oslo. Hun er også vant til å bo i forskjellige land og kanskje reiser vi ut igjen. Man tjener jo også ekstra godt på utenlandsoppdrag. Får være ærlig og nevne det også!
    Om man får dårlig fotfeste av å bo så mye ute? Det er jeg ikke så opptatt av, men det er klart det er en balansegang mellom stabilitet og forutsigbarhet – og opplevelser og eventyrlyst. Som barn reiste jeg mye med faren min. Jeg er nok fasinert av dette å starte opp på nytt – nye land, nye kollegaer, jobbutfordringer. Tror jeg er ganske god til det, og det er jo også en kompetanse. Man må ikke være redd og man må kunne by på seg selv.
    Hva så med lojaliteten? Blir en som stadig bytter arbeidssted og land lojal nok mot arbeidsgiver? Selvfølgelig skal man være lojal overfor sin arbeidsgiver, men også overfor egen integritet og identitet. Man spør seg: Er dette noe jeg vil være med på? Man må kunne stå for det man ser at arbeidsgiveren utfører, og det er vel bra for alle parter.
    Mitt råd er: Gjør det! Får du muligheten til å jobbe i andre land, så grip sjansen, men ta familien med. Det er mange skilsmisser i kjølvannet av dette.

Jeg er nok fasinert av dette å starte opp på nytt – nye land, nye kollegaer, jobbutfordringer.

JAN VORMELAND, anskaffelse- og kontraktsleder

Foto: Brian Cliff Olguin

Kjærlighetsvalget

Navn: Anna Bosi
Stilling: Assisterende prosjekteringsleder

– Tidligere har jeg flyttet med jobbene, men denne gangen kom jeg til Norge på grunn av kjærligheten. Jeg møtte den irske kjæresten min da jeg bodde i Wien, og valgte å bli med da han fikk jobb i Norge i 2014. Jeg hadde ikke jobb og begynte på et norskkurs. Kort tid etter fikk Condotte en av kontraktene i Follobaneprosjektet. Kjæresten min sa: Du er ingeniør, italiensk og bor allerede i Oslo – ring Condotte! Heldigvis gikk det min vei og jeg fikk jobben.
    Den italienske måten å jobbe på virker kanskje kaotisk for nordmenn. Alt er ikke like strukturert, men vi jobber tett sammen, deler tanker, frustrasjoner og erfaringer. Teamet sitter på mye kunnskap og jeg lærer noe hver dag. Det er et ganske maskulint miljø, men jeg blir behandlet på samme måte som en av gutta.
    Jeg assisterer prosjekteringslederen og følger opp at implementeringen av tunneldesignet blir gjort riktig. Det innebærer både kontorarbeid og befaringer i tunnelen. Jeg har bred erfaring innen infrastruktur, men dette er mitt første tunnelprosjekt.
    Når jeg kommer hjem om kvelden, nyter jeg stillheten. Ute på anlegget er det høye lyder, sprengninger og støy. Jeg liker den norske måten å leve på, spesielt forholdet til naturen. Når jeg sykler i marka sammen med kjæresten, leier en DNT-hytte og vi bare eksisterer sammen ute i naturen, er jeg lykkeligst.

Denne gangen­ kom jeg til ­Norge på grunn av kjærligheten.

ANNA BOSI, assisterende prosjekteringsleder

Foto: Brian Cliff Olguin

Ferskingen

Navn: Rikke Johannessen
Stilling: Logistikk-assistent

– Jeg jobber gjerne i utlandet, men kanskje reiser jeg heller hjemover til prosjekter på Vestlandet. Det er perfekt å kunne fjell når man er derfra! Jeg bor i Oslo med kjæresten som er ingeniør og kan hende havner vi i anlegg hjemme begge to.
    Dette er min første jobb etter geolog-studiene, med unntak av en start i logistikkavdelingens administrasjon.  Jeg tenker at anlegg er mer dynamisk og kanskje litt mer kaos på en god måte, enn det er i en del andre bransjer? Her får jeg bred praktisk erfaring og utfordringer å vokse på.
    Her er det også mange kulturer. Jeg tenker en del på hvem som skal tilpasse seg hvem og hvordan – på best -mulig måte. Uansett er det aller viktigste å spørre om igjen og om igjen til det er helt sikkert at man har forstått hverandre. Jeg snakker en del spansk og litt fransk i tillegg til engelsken. Språk er viktig i -anleggsbransjen.

Foto: Brian Cliff Olguin

Tunnelproffen

Navn: David Finnamore
Stilling: Byggeleder TBM

– Jeg fikk en pangstart på karrieren etter å ha jobbet med Eurotunnelen som går under Den engelske kanal. Prosjektet var ti ganger så stort som Follobaneprosjektet er – og dette var på slutten av 1980 tallet! Siden den gang har jeg arbeidet over 20 år med noen av de største tunnelprosjektene i Danmark, Slovakia, Kina og Malaysia.
    Det er klart jeg savner familien min, men for oss har det alltid vært slik. De vet at det er disse prosjektene som driver meg. Vi har som regel et familieråd før jeg reiser ut igjen, men det er nok jeg som har det siste ordet.
    Jeg er glad jeg er nærmere familien nå. Jeg reiser hjem en gang i måneden, og i skoleferien besøker kona og barna meg. Da er vi noen dager i Oslo før vi reiser videre til Bergen. Det er blitt en tradisjon. Huset vårt i Cornwall ligger rett ved sjøen, kanskje er det derfor jeg liker Bergen så godt.
    Jeg er en skikkelig fotballnerd og bruker mye av fritiden til å se på Champions League. Jeg kan vel skryte litt og si at jeg var proff da jeg var yngre – jeg fikk i alle fall betalt for å spille. Nå er jeg blitt for gammel til å spille på det nivået, men det hender jeg dribler litt med noen av de norske kompisene mine.