Jernbanemagasinet banner
2014

Vil savne jernbanen

De bor helt inntil sporet – og kommer til å savne jernbanen

SJOKK FOR BESØKENDE: Å se ut av vinduet på arbeidsrommet i andre etasje er en sjokkartet opplevelse når toget kommer sørfra . Med minst mulig klaring fyker toget forbi – og etterlater tilskueren med hjertebank og klump i magen. Foto: Anne Mette Storvik
SJOKK FOR BESØKENDE: Å se ut av vinduet på arbeidsrommet i andre etasje er en sjokkartet opplevelse når toget kommer sørfra . Med minst mulig klaring fyker toget forbi – og etterlater tilskueren med hjertebank og klump i magen. Foto: Anne Mette Storvik

Hans Jørgen Johnsen og Brita Leganger Johnsen bor i ett av Holmestrands eldste hus. I tre generasjoner har familien levd med skinnegangen tett inntil huset.  Når togstrekningen Holm-Nykirke åpner i 2016, flyttes togtrafikken inn i fjellet.
  – Vi kommer til å savne jernbanen, den har aldri gjort oss no', sier Brita.
  Utsagnet er egentlig utrolig, tatt i betraktning at paret har hatt byggingen av banen tett innpå seg, og for sikkerhets skyld kommer søndre stasjonsinngang ut mellom huset og garasjen.
  – Huset har ristet under sprengningene. Bilder har blitt hengende skjevt og glass har falt ut av vitrineskapet. Men jeg kunne jo bare låst det, konstaterer husfruen lakonisk.
  De har også merket transporten og støvet.
  – Jeg har astma, og ble så dårlig i fjor at jeg ikke kunne være hjemme, forteller Brita – for så å legge til at hun har full forståelse for at arbeidet støver litt.
  – Det blir jo bra til slutt, sier hun optimistisk.

Innretter seg
– Vi visste jo godt at jernbanen var der, så vi måtte bare innrette oss deretter. For eksempel prøvde vi et år å bytte farge på huset, fra nesten sort til lys. Det gikk bare noen uker, så var huset rustfarget. Jeg er blitt forklart at det skyldes jernspon fra kjøreledningen, forteller Hans Jørgen. Så da var det bare å kjøpe rustrød maling, og starte på nytt. Den nyinnkjøpte, hvite volvoen likte heller ikke jernspon.
  – Det var jo min egen feil, når jeg parkerte i undergangen, sier Hans Jørgen tørt. At det har gått et vindu eller to på grunn av is og snøklumper fra toget, tar han også med ro.
  – Nå venter vi med alt vedlikehold til jernbanen forsvinner, fastslår Brita.

Historisk sus
– Opprinnelig var dette to små tømmerbygninger som ble slått sammen til én bygning av «Jørgen Glasmester» i 1831. Fordi det var en bedrift, har det god takhøyde, sier Brita. Etter at huset var blitt kjøpt og solgt en rekke ganger, og hadde vært brukt som skole to ganger, endte det hos bestefar Jahns i 1903. I dag bor barnebarnet hans i huset.

Snei av huset
I 1941 skulle jernbanesporet utvides, og bestemor, enkefru Ellen Hansen Jahns, mottok den nette sum av 250 kroner fordi sporet ville kommer så nært at en del av takskjegget måtte skjæres av. I 1947 ble jobben gjort, og det avskårne stedet ble kledd med galvaniserte jernplater.
  – Bestemors underskrift med fyllepenn har holdt seg, men de andre underskriftene har forsvunnet i årenes løp, konstaterer Brita.

Forlovet i sporet
Mor (Ingeborg Jahns) vokste altså opp med jernbanen så tett innpå som det er mulig. Hun ble frisør, og hadde salong i huset. Etter hvert fant hun seg en staut kar fra posten (Artur Johnsen). Og forlovelsesbildet, ja det tok de i jernbanesporet. Det tok imidlertid sin tid, nærmere bestemt 10 år med forlovelse, før paret kunne gi hverandre sitt ja.
  – Mor måtte ta seg av bestemor, og det var en ganske streng dame, forteller Hans Jørgen. Han ble født i 1944, og ble fra barnsben av mer eller mindre fast inventar på Vestfoldbanen.

Varslet av fløyta
– Sporet var lekeplassen vår. Når toget kom ene veien, ble vi varslet av fløyta. Når det kom andre veien, så vi at lyset skiftet til grønt. Dessuten merket vi det på lyden i skinnene, forteller Hans Jørgen. Det var sand i sporet som var fin å leke med. Dessuten var toget fint som verktøy.
  – Vi la bruskorker på skinnene, og brukte de flatklemte korkene når vi kastet på stikka, forteller Hans Jørgen.

«Vi kommer til å savne jernbanen En halvtime etter at jeg kom hjem, ringte som regel stasjonsmesteren til moren min. Da hadde ­lokføreren klaget igjen.»
Hans Jørgen Johnsen

Snarvei til stasjonen
Da Hans Jørgen ble 15, begynte han som frisørlærling i Drammen. Og han tok selvfølgelig toget.
  – Jeg kom aldri for seint! Når toget passerte huset, løp jeg etter. Mens toget sto på stasjonen og losset varer, rakk jeg å ta det igjen, forteller Hans Jørgen. Verre var tilbaketuren – da løp han foran toget.
  – En halvtime etter at jeg kom hjem, ringte som regel stasjonsmesteren til moren min. Da hadde lokføreren klaget igjen, ler Hans Jørgen. Fem år gikk med løping etter – og foran – tog, men etter hvert bosatte Hans Jørgen og Brita seg oppe på fjellet. Der ble de i 14 år.
  – Da Holmestrandtunnelen åpnet, og det ble mindre trafikk, var det avgjørende for at vi flyttet ned hit. Det var jo praktisk, i og med at Hans Jørgen allerede drev salongen i huset.
  Brita var også oppvokst med tog, hennes far reparerte lokomotiver, og familien reiste mye med tog, i og med at det var gratis.

Tulling i grønn bukse
Også i voksen alder har Hans Jørgen vært i sporet.
  – En formiddag hørte vi en voldsom tuting fra toget. Vi tittet ut, og der sto en nydelig sort hund på skinnegangen og nektet å flytte seg. Hans Jørgen klarte ikke å se på det, så han klatret opp. Både han, hunden og toget forsvant i retning av stasjonen, forteller Brita.
  Hun hang naturlig nok ut av vinduet i andre etasje, men sporet gjør en sving, så hun kunne ikke se hva som skjedde. Det kunne imidlertid fruen som hang ut av togvinduet. – Det er en tulling i grønn bukse som flyr foran toget, opplyste damen indignert.

Et savn
Det gamle sporet skal gjøres om til gang- og sykkelvei, og Brita gruer litt til støvet når den gamle skinnegangen skal fjernes. Huseierne hadde håpet å få bittelitt større tomt etterpå – om enn bare en meter – men de tror neppe de får det.
  – Det kommer til å bli veldig rart når sporet forsvinner, er huseierne enige om. De ville heller hatt toget enn det de nå antakelig får: Gående og syklende på ene siden og økt biltrafikk på den andre siden av huset.