Jernbanemagasinet banner
2014

Rallar-drama

Martine Strømsnes har debutert som forfatter med romanserie om byggingen­ av Ofotbanen. Hun synes det har vært lettere å skrive om livet på bordellet i ­Rombaksbotn enn om byggingen av taubanen opp til Hundalen.

SVARTA BJÖRN: Anleggskokka Anna Rebecka Hofstad ga navn til Svarta Bjørn-figuren. Drøyt hundre år etter maler Martine Strømsnes sitt bilde av hvordan det var å være kvinne i anleggssamfunnene langs Ofotbanen i bokserien «Sølvbåndet»Foto: Karl Inge Punsvik

Det var drikking, det var slåssing, det var kvinner og det var menn. Da tenker jeg at det er noe mer her enn bare trasighet. Det er noen historier her.

SVARTA BJÖRN: Anleggskokka Anna Rebecka Hofstad ga navn til Svarta Bjørn-figuren. Drøyt hundre år etter maler Martine Strømsnes sitt bilde av hvordan det var å være kvinne i anleggssamfunnene langs Ofotbanen i bokserien «Sølvbåndet»Foto: Karl Inge Punsvik

15 år gammel hadde Martine Strømsnes allerede pønsket ut viktige ingredienser til en serieroman om livet under byggingen av Ofotbanen. Nå er de to første bøkene i romanserien «Sølvbåndet» ute.
  – Vi som har vokst opp i Narvik, har fått denne historien om byggingen av Ofotbanen inn under huden fra barnsben av takket være Rallarklubben og Vinterfestuka, sier forfatteren over en kopp te på Rallar’n Kro og Pub.
  Martine, nå 24 år gammel, er på samme alder som hovedpersonen i bokserien, Maiken. Men på de drøye hundre årene som ligger mellom de to, har det skjedd en revolusjon. 24-åringen fra Narvik slipper å lete opp et passende ektefelle-emne som kan forsørge seg – eller finne seg arbeid som kokke for et arbeidslag. Hun er snart ferdig utdannet jurist og den yngste som har fått gitt ut en serieroman i Norge.
  Den første boka i serien «Sølvbåndet» ble lansert 20. oktober. Nå er bok nummer to ute. Heretter følger ei ny bok hver måned.
  – Jeg har skrevet ferdig 12 bøker og skal skrive noen til. Det blir nok en serie på cirka 20 bøker til slutt. Og ja, jeg vet hvordan serien skal slutte, sier en hemmelighetsfull forfatter.

Denne serien handler om et barskt, mannsdominert miljø.
Det er ikke bare et storgårdsdrama med
romantikk, dramatikk og kjærlighet.
Martine Strømsnes, forfatter

Slit, liv og leven
Å bygge en jernbane med få hjelpemidler i stupbratt terreng innebar opplagt mye slit. Men Martine tror ikke det bare var et slit:
  – Vi har alle visene, vi har alle historiene om lensmenn som måtte komme etter ekstra tilkalling i helgene. Det var drikking, det var slåssing, det var kvinner og det var menn. Da tenker jeg at det er noe mer her enn bare trasighet. Det er noen historier her. Det var disse tingene som fenget meg mest, ikke å skildre det harde arbeidet og bragden med å bygge en jernbane her. Det var alt med livet rundt.
  Mora til hovedpersonen Maiken vil at hun skal gifte seg med prestestudenten og leve et dannet prestefrueliv i det man i dag kaller et A4-liv. Men forfatter Martine tar grep og gir henne et annet liv med mer spenning og ekte følelser:
  – Maiken vil heller ha en som kan svinge seg rundt, som kan danse med seg og som kan slå neven i bordet når han er sint og ikke bare være korrekt hele tiden. Hun vil rett og slett ha et ordentlig mannfolk!

TILBAKE I TID: Martine Strømsnes ble tidlig fanget av visene og historiene som skildret rallarlivet langs Ofotbanen. Takket være Rallarklubben, her representert ved Jan Erik Fjelde (t.v) og Johnny Mobakken, er det umulig å vokse opp i Narvik uten å få denne historien under huden.

Manneappell
Det er nok noe av årsaken til at denne serieromanen også kan appellere til menn. Hun har allerede, etter den første boka, fått tilbakemeldinger fra karer som sier at de likte boka «overraskende godt». Og hun tror hun vet hvorfor:
  – Jeg tror det er fordi denne serien handler om et barskt, mannsdominert miljø. Det er ikke bare et storgårdsdrama med romantikk, dramatikk og kjærlighet. Her er det litt drikking, slåssing og… sånne manneting, he, he. Dessuten er jeg opptatt av det historiske. Stedet er virkelig, hendelsene er virkelige. Det som fascinerer meg mest med dette samfunnet, er hvor annerledes det var enn andre steder. Det var mer moderne. Butikkene fikk inn klær av siste mote, kvinnene her var mer frigjort og også mer respektert fordi mennene i aller høyeste grad var avhengige av dem. På den andre siden var det ingen respekt for øvrigheten. Det var et yrende folkeliv ikke bare i Rombaksbotn, men også i Hundalen, Norddalen og ved grensa. Det var butikker flere steder langs linja og masse folk. Jeg skulle gitt mye for å kunne gått veien oppover den gangen, sier Martine, som ble hektet på serieromaner allerede som 13-åring.

Jeg skjønte at den lokalhistorien som jeg
alltid hadde vært så glad i, er genial.
Martine Strømsnes, forfatter

 

Skjebnen
Det var da mor i huset abonnerte på en serieroman med handling fra Lofoten. 13-åringen begynte å lese – og fikk ikke nok av denne sjangeren.
  – Mens jeg leste den serien på 30 bøker, begynte jeg også på mange andre serier. Det endte med at jeg fikk lyst til å skrive sjøl. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive og til å bli forfatter. Og da jeg leste disse romanseriene, skjønte jeg at den lokalhistorien som jeg alltid hadde vært så glad i, er genial. Der var det virkelig mye å ta av. Så da tenkte jeg at det skal jeg skrive om. Da var jeg 14. Og fra den dagen gikk jeg med angst for at noen andre skulle finne fram til dette stoffet.
  Martine er ekte narviking. Og som sådan var det umulig å unngå historiene om storverk og slit gjennom oppveksten:
  – I Narvik får vi inn rallartida og historien bak byen fra tidlig på barneskolen. Hver vinterfestuke skal man lære seg å synge sangene og man skal kle seg ut. Det skjer helt til man er ferdig på skolen. Jeg har bestandig syntes det har vært ekstra interessant. Mens andre så på det som en del av skolen, lånte jeg bøker på biblioteket og leste litt mer. Jeg var nok litt ekstra fengslet, innrømmer Martine.

På bordell
Det lille samfunnet som vokste fram i Rombaksfjorden nøyde seg ikke med ett bordell. Her var det flere. Martine forfatter har tatt seg friheten med å skrive inn søstera til hovedperson Maiken som «pike» på ett av disse bordellene. Det er avsnittene herfra hun synes det har vært morsomst å skrive. Men noe videre research har hun ikke foretatt:
  – Der må jeg finne på. Det er ikke veldig grovt det jeg skriver. Men det handler om utfordringer, problemer, trøbbel med lensmannen – om hvordan damene blir sett ned på – og opp til. Det er utrolig morsomt å skrive disse avsnittene.
  Et tema som er vanskelig å unngå når romanserien omhandler perioden Ofotbanen ble bygd, er litt om hvordan de arbeidet, om datidens teknikker. På det området var det nødvendig med grundig research, forteller Martine:
  – Det er først og fremst den kvinnelige hovedpersonen, hennes arbeid på brakka, hennes møter i kvinneforeninga og hennes relasjoner til andre kvinner og menn som er tema. Men av og til lar jeg det være en scene oppe fra linja. Da må jeg google, finne litteratur eller snakke med folk på museet for å finne fakta. Jeg har også brukt faren min og samboeren min som konsulenter for å sjekke ut om de tror på det jeg skriver.

SØLVBÅNDET: Når Martine Strømsnes er ferdig med å skrive, er det kanskje blitt 20 bøker i serien om Maiken. Bokserien følger byggingen av Ofotbanen til den sto ferdig.

Øverst på pallen
De skissene Martine Strømsnes hadde notert ned allerede som 15-åring, tok hun fram igjen som 21-åring. Noe kunne brukes – og noe måtte forkastes som for barnslig. Men hovedpersonen var ferdig uttenkt i sinn og skinn. Det samme med mye av handlinga.
  Derfra og til å komme mellom to permer kan Martine fortelle om mye arbeid. Flere ganger er manuset blitt avvist. Så har hun gått gjennom det på nytt. Skrevet om dialoger, sjekket ord og uttrykk, pusset og slipt. Da forlaget Cappelen Damm inviterte til konkurranse, slo Martine til. Blant de om lag 150 innsendte forslagene, var det hun som sto igjen som vinner.
  – Vil du si at du si at du er blitt forfatter nå?
  – Jeg vil jo si det. Kanskje i enda større grad enn om jeg bare hadde skrevet én bok. Nå har jeg et yrke som kommer til å vare ei stund. Men medlem av Forfatterforeningen kan jeg ikke bli. Da må jeg skrive ei bok «med stor litterær verdi»…

Tidslinje Ofotbanen

  • 1872: Disponent Victor Kjellberg lanserer ideen om jernbane
  • 1883: Konsesjon for bygging og drift vedtatt. Privat utbygging med britisk kapital.
  • 1889: Utbyggings­selskapet gikk konkurs og anlegget ble stoppet. Da var det bygd 23 km trasé og lagt åtte km spor.
  • 1896: Staten kjøper banen for 182 000 kroner. Ny konsesjonssøknad sendt.
  • 1898: Stortinget vedtar bygging.
  • 1902: Banen ble åpnet.
  • 1903: Offisiell åpning med øvrighetspersoner.