Jernbanemagasinet banner
Møte med

Litt cowboy

Pendlergeneralen som nå forlater barrikadene, innrømmer at han har vært «unorsk i væremåten. Litt cowboy.»

«Jeg har til og med blitt beskyldt for å være evig oppvigler.» - Willy Frantzen Foto: Harry Korslund

Jeg er litt unorsk i væremåten, serru. Litt cowboy både i klesveien og tankesettet, og kan finne på mye rart.

 – Yes Sir, nok er nok. NSBs nei til å la pendlerforeningen slippe til med informasjon på togene fikk begeret til å renne over. Det er jo helt absurd, sier Willy. Han nøler ikke et sekund, men fyrer av fra hofta i velkjent stil. Ikke rart at journalister elsker hans formidable talent for tittelvennlige tirader. 

  Den som spør ingeniør Frantzen om noe, får nemlig klare svar. Ikke sjelden har han vært grinete også.
  – Det hører liksom med til rollen å være bøs, sier den avtroppende pendlergeneralen med et vemodig smil om munnen. Men snart er ansiktet seg selv igjen. Strengt og morskt. 
  – Det er jo stort sett når noe skjærer seg at journalistene ber om en kommentar. Og det har jo blitt noen telefoner og intervjuer i årenes løp. Både sent og tidlig. Å være talsmann for 30 000 pendlere er nemlig ingen åtte til fire-jobb.

Komplett skandale. – Under kaoset på Oslo S  i fjor sommer for eksempel. Dag etter dag med hundrevis av busser fylt til randen av fortvilte mennesker som kom for sent hjem, for sent på jobb, for sent til avtaler fordi bussene for tog stanget i endeløse køer på vei inn og ut av spor 19 på Oslo S. – En komplett skandale, sier Willy som ikke akkurat la fingrene i mellom da han i tur og orden valset opp med statsministerens kontor, et par departementer og ledelsen i NSB og Jernbaneverket.
  – Det ble et helsikes rabalder, men det var min forbannede plikt å si i fra på vegne av medlemmene og alle andre som ble rammet av galskapen. Jeg er tilhenger av rene ord for penga og liker ikke å fisle rundt grøten. Det gjelder uansett hvem jeg møter, sier han vel vitende om at enkelte stundom kunne tenkt seg en mer diplomatisk tone.

 Hedret: Willy Frantzen ble i 2011 hedret av daværende SV-leder Kristin Halvorsen for sin innsats for dobbeltspor Oslo-Ski.

Egen stil. – Jeg har måttet tåle kritikk, også fra egne medlemmer. Noen ganger har den vært berettiget, andre ganger ikke. Jeg har til og med blitt beskyldt for å være evig oppvigler, men det er jeg altså ikke. Jeg har bare min egen stil, og den er det ikke alle som takler like godt. Jeg er litt unorsk i væremåten, serru. Litt cowboy både i klesveien og tankesettet, og kan finne på mye rart.
  Det fikk Norges sendemann til De forente Arabiske Emirater erfare da Willy, etter å ha holdt foredrag for en overraskende tallrik forsamling i Abu Dhabi, rundet av med å invitere hele møtelyden på mottakelse. I ambassadørens residens. 
  – Det kom litt brått på vertskapet, men det ordna seg, sier Willy og ler hjertelig av tildragelsen som fant sted da han var salgsdirektør i Solberg Andersen AS, og fartet innaskjærs og utaskjærs for å markedsføre HIPPS, et sinnrikt system som er utviklet for å beskytte mot overtrykk i røranlegg, og som blant annet er i bruk på en bråta installasjoner i Nordsjøen.

Bestefar: Charlotte er ett av  ni barnebarn. - Jeg trøster dem med at «øgleforeldre får øglebarn», fleiper bestefaren.

Kronisk sykdom. Willy Frantzens utrettelige salgsinnsats i penskjorte, mørk dress og blanke sko ga gode resultater, men i 2008 måtte han kaste inn håndkleet på grunn av kronisk sykdom.
  – Livet som Parkinson-pasient er litt som en berg- og dalbane, sier Willy og retter på ei beltespenne på størrelse med ei middels stekepanne. Det er gode og dårlige dager. Flest av de første heldigvis, men jeg blir stadig mer avhengig av rullestolen. Og vet du hva? I Stortingets korridorer er ikke det noen fordel. For der er det ikke mye som minner om universell utforming.
  – Ellers er det mye som fungerer greit i dette landet. Problemet er at vi er vant til å ha det så bra at vi sliter med å sette pris på det, sier Willy og røper en særlig omsorg for ungdom som har kommet skjevt ut i livet.

Hobby: Radiostyrte helikoptre er en hobby.

Åpent hus. – Om noen bommer på hoppkanten, er det storsinn som gjelder. Tillit betyr alt. Hjemme hos oss er det åpent hus, og der er det ikke bare Guds beste barn som har tråkket inn og ut. Men til dags dato har det ikke forsvunnet så mye som en karamell. Handicap-bilen derimot. Den ble stjålet for tre år siden, men takket være tips fra noen av Willys venner og god innsats fra politiet kom den spesialbygde bilen og en elektrisk rullestol raskt til rette.
  – Det var godt å få tilbake beina sine, smiler Willy og sjekker klokka på mobilen. 
  – Nei, nå må jeg avgårde. Har et par småting å ordne opp i, sier den stundesløse og manøvrer rullestolen inn på løfterampa i bakkant av en sortlakkert og lekker doning med mørke ruter og en prislapp på 1,7 millioner kroner.

Gift: Willy og kona Grethe har vært gift i 46 år.

Tøys og vås.  – Bare én ting til slutt, sier han med hodet ut av vinduet. – Det trengs en opprydning, men et eget jernbanedirektorat er tøys og vås fra ende til annen. Et direktorat har kun til hensikt å beskytte de egentlige beslutningstakerne. Nemlig politikerne. Og det er norske borgere og det norske samfunn ikke tjent med. Punktum. 
  Så triller ingeniør Frantzen ut i Follotrafikken og inn i solnedgangen. Formannskarrieren er over, men det brennende engasjementet lever videre.

Rett fram: Willy Frantzen er tilhenger av «rene ord for penga».

FAKTA

Willy Frantzen

Verv Avtroppende pendlergeneral

Født 1950

Bor I Moss

Sivilstand Gift med Grethe, 3 barn og 9 barnebarn.

Tre kjappe

En episode du aldri glemmer? Presten som ble svar skyldig på mitt spørsmål om han elsket meg. Som prest burde han kjenne til budet om å elske sin neste som seg selv. Like fullt slet han helt til prestefrua hvisket «si ja».

Politisk grunnsyn? Som kristen er jeg opptatt av toleranse, respekt for menneskeverdet og nestekjærlighet. Dypt inne i meg fins kimen til en god sosialist, men når det gjelder partipolitikk stemmer jeg på det partiet som ljuger best.

Hva fyller hjertet ditt med glede? Politikerne har endelig tatt jernbanens viktige rolle og funksjon på alvor. Mye gjenstår, men nå satses det i hvert fall som aldri før. Det eneste som mangler er at Solvik-Olsen slutter å unnskylde seg med etterslep i vedlikeholdet.