Jernbanemagasinet banner
Møte med

Ex-sjef i nord

- Jeg har ikke hatt en eneste kjedelig dag, sier Jan Birger Almåsbro, sjef for Nordlandsbanen de siste 10-1 2 årene.

«Jeg er hundre prosent sikker på det er greit å kjøre når våre folk sier at det er det.» Alle foto: Bjørn Leirvik

Når Ole Tobias Olsen er den ubestridte Nordlandsbanens far, er Jan Birger Almåsbro for stefar å regne. Store deler av livet har dreid seg om Nordlandsbanen. Barndoms- og ungdomstid ble tilbakelagt på en stasjon som ikke lenger finnes, Bjørnstad stasjon i Namsskogan kommune. Priveten og uthuset derfra har allerede havnet på Norsk jernbanemuseum som klenodier fra en svunnen tid. 
  Men noen museumsgjenstand har ikke Jan Birger tenkt å bli. Til sommeren, når han fyller 67, er det slutt etter 45 gode år på jernbanen.
  – Jeg har ikke hatt en eneste kjedelig dag. Jeg har heller aldri vært sykmeldt av lege. Jeg har hele tida følt at jeg har bidratt med noe, fått lov til å ta ansvar og være sjølstendig. Jeg setter pris på ledere som korrigerer og rettleder og som er oppriktig interessert i det jeg driver med, og sier som Boklöw: Jag hoppar och dom dömer. 

Når jeg leser noen av kommentarene på nettet til artikler om reindriften, gremmes jeg over det folk kan lire av seg.

Roots. Åge Aleksandersen hadde knapt kommet seg ut av fødestua i Namsos før Jan Birger Almåsbro meldte sin ankomst samme sted. Åge ble trønder-rocker i Namsos mens Jan Birger vokste opp ved et jernbanespor og fikk utlevert et barytonhorn på størrelse med seg selv som åtteåring. 
  Siden har han blåst på det meste laget av messing, men mest trompet. Han har også bidratt med bassgitar til å få fart på danseføttene i gammeldansorkester og med popmusikk i The Troubles. Nå blåser han i Buvik musikkorps.  
  De første årene i statsbanens tjeneste ble tilbragt i ei losjivogn mens de regulerte svilleavstanden fra 70 til 65 centimeter fra Finneidfjord til Innherred. Deretter på ei pakkmaskin som ble kjørt mellom Majavatn og Trondheim. Slikt gir inngående kunnskap om skinnegangen. 

Fornøyd: Jan Birger Almåsbro bedyrer at han ikke har hatt en eneste ­kjedelig dag på jobben gjennom mer enn førti år.

Rein og elg. De fleste forbinder likevel Jan Birger med dyremassakrer i sporet, om det er av elg eller tamrein. Det er han som har blitt kalt ut til å stå til ansvar for jernbanen når mediene og offentligheten har krevd svar.  Og han har stått både rett og rak.
  Gjennom yrkeslivet er han blitt kjent med to generasjoner reineiere fra Snåsa i sør til Bodø i nord, og har ikke ett vondt ord å si om verken reindriftsnæringa eller samene.
  – Jeg er også blitt godt kjent med reindriftsforvaltninga hos fylkesmannen og har et veldig godt forhold til dem.  Når jeg leser noen av kommentarene på nettet til artikler om reindriften, gremmes jeg over det folk kan lire av seg. 
  I det siste er det blitt mindre oppstyr. Det tror han skyldes at mer er på stell. Lovverk og forskrifter beskriver roller som først nå begynner å sitte hos alle aktørene. 
  – Vi strekker oss langt ved å bygge gjerder og imøtekomme ønsker fra næringen. Men når et tog kjører på et husdyr, som jo tamrein er definert som, er det dyreeier som har ansvar for at dyret avlives på humant vis. Dersom ikke dyreeier er tilgjengelig, skal politiet varsles. Vårt personale har kun ansvar for sikkerheten til eksterne, på samme grunnlag som for «arbeid i og ved spor». Hvis vi avliver et skadet dyr uten at dyreeier er til stede, kan vi bli stilt rettslig til ansvar for det. Loven er klar, og den må vi følge, slår Almåsbro fast.

Gode kolleger I: Jan Birger Almåsbro finner lett tonen med anleggsleder Sverre Johansen (t.v.) og lokfører Arnt Solaas. Sistnevnte er nettopp type­godkjent for Beilhacken og skal holde sporet over Saltfjellet åpent i vinter.

Gammelt nytt. Da faren til Jan Birger ble stasjonert på Bjørnstad like etter krigen, kom han til en stasjon med baneformann, banevokter og banearbeider. Denne lille avdelingen hadde ansvaret for banen noen kilometer i begge retninger. Dressin var fremkomstmiddelet. Pakkhakke, spett og spade verktøyene. 
  – Foreldregenerasjonen arbeidet med grøfter og stikkrenner hver sommer. De rensket linjegrøfter, stikkrenner og terrenggrøfter, og de bakset sporet med muskelkraft. Da pakkmaskina kom, ser det ut som at vi glemte å holde orden på vannet. Vi kjørte pakkmaskina, og i en fei var alle ujevnheter i sporet borte. Men det viktigste vi gjør for at sporet skal bli liggende, er jo å få ut vannet, sier Jan Birger.
  Oppvåkningen kom da Nordlandsbanen først opplevde en alvorlig avsporing ved Laksfors 17. desember i 1998. Tre år etter, i januar 2002, holdt et motorvognsett på å gå på havet da det sporet av i et lite ras mellom Fauske og Rognan. Det var den første indikasjonen på det kraftige væromslaget som endte opp med at to tog kjørte seg fast på Nordlandsbanen. Etterpå ble det summert opp et sted mellom 50 og 100 utglidninger og ras fra Mo i Rana og nordover. Da var det en periode Jan Birger ikke sov godt om natta. Men så ble det tatt rev i seilene.
  – Med den værmeldingstjenesten vi har nå, og med flinke folk i beredskapsvakt, er det ikke noe problem lenger. Tiltak og beredskapsnivå blir iverksatt før det skjer noe. 
  Dessuten er det gjort uhorvelig mye med grøfter, stikkrenner og underbygning de siste årene, så nå sover han godt om natta.  
  – Jeg er hundre prosent sikker på det er greit å kjøre når våre folk sier at det er det!

Gode kolleger II: Her sammen med tilstandskontrollør Elektro, Gry Helene Abelsen fra Fauske.

Bil med og uten seng. Jan Birger Almåsbro anslår man trenger minimum tre lange arbeidsdager for å se om folkene på de ulike stasjoneringsstedene og anleggsstedene langs Nordlandsbanen fra Steinkjer til Bodø. Da er det mest praktisk med bil. Annenhver måned tok han denne turen som fungerende banesjef for hele Nordlandsbanen. Etter omorganiseringen i fjor ble det enklere. Da ble han fungerende banesjef bare for den nordlige delen, fra Bjerka til Bodø. 
  – Jeg kjørte bobilen til Mo i Rana og bodde i den. Da kunne jeg ta nattoget nordover og være på plass i sekstida om morgenen. Parkert like ved «Velferden», var det kort vei til toalett og dusj – til og med badstu. Det gikk helt fint, også om vinteren.
  Slik bodde og pendlet han i halvannet år. I sommer var det slutt, både på den siste runden som fungerende banesjef og på bobilen. Den ble byttet inn i en større og bedre av typen Carthago. Pensjonisttilværelsen blir nok bedre i førersetet på en slik bil enn i en gyngestol. 

Friskt folkeslag. Når Jan Birger takker av neste år, vil han savne kollegaene i nord. Som han sjøl gjør, setter de pris på direkte tale og friske replikker.
  – Både Are Sjåmo og Bernt Olsen er noen kløppere til å fortelle gode historier. Olsen på Skonseng er en øyeblikkskomiker som er utrolig flink til å fortelle i bilder så vi ser for oss historiene. En gang han kjørte over Saltfjellet så han en pakkmaskin i arbeid ennå mens det var tele i bakken. Den så ut som en kjempeedderkopp som gjorde armhevinger, forklarte han. Jo, jeg vil savne disse karene. Men jeg har stående invitasjon fra alle. Kommer jeg på besøk, så står det ei ledig seng til meg! 

FAKTA

Jan Birger Almåsbro

Stilling Senioringeniør Teknisk operativ støtte Område Nord

Født 1949

Bor Buvika i Skaun kommune

Sivilstand Gift, to barn, åtte barnebarn samt to fosterbarn med bonusbarnebarn

3 kjappe

Hvor mye penger tror du er spart på fjelldatabasen du hadde ideen til? Det er ikke lett å tallfeste. Jeg er rimelig siker på at dette har medført bedring i resultatene med tanke på oppetid, forsinkelsestimer og økt sikkerhet.

Hva skjer hvis Beilhacken blir flyttet? Om den blir flyttet, formoder jeg en ­kraftig reaksjon fra trafikk­selskapene når Saltfjellet må stenges på grunn av manglende snørydding.

Hvilken marsj liker du best? «Washington Post» av John Philip Sousa er en av favorittene. ­«Gammel Jegermarsj» er en morsom marsj for trompetister.