Jernbanemagasinet banner
Møte med

Den store bjørnen

Johan Anton Wikander ble i Sibir kalt den store bjørnen. Nå er kjempen på 1,95 fylt 75 år - og gyver løs på et stykke jernbanehistorie.

SPREKING: Johan Anton Wikander er å se på sykkel hver eneste dag året rundt. Ofte er antrekket en enkel T-skjorte. Han sier heller ikke nei takk til et bad i sjøen her på Brattøra på tidspunkt av året da de fleste andre har funnet fram makkoen. Foto: Lena Knutli
 
  – Etter de nye reglene kan jeg stå i arbeid ut den måneden jeg fyller 75 år. Nå har jeg nådd min absolutt siste aldersgrense i Staten, innser jubilanten.
Men helt slutt er det ikke. Han skal jobbe frilans for Landsverneplanen for jernbane. Det synes jubilanten blir midt i blinken.
Jernbanemagasinet møtte Johan Anton Wikander den dagen han kom tilbake etter et par uker på togloffen i Sibir der han og tre andre med ualminnelig interesse for jernbaneteknikk denne gangen hadde foretatt nærstudier av Bajkal-Amurbanen i Sibir.
For uansett hvordan man snur og vender på det, Johan Anton er ikke som alle oss andre. Og det er ikke bare fordi de færreste av oss liker isbading i sjøen. Eller å sykle til jobben uansett vær og føre og tid på året. Eller reise med nattog – uavlatelig. Eller ta på oss byvandringer eller forelesninger på NTNU.
Ikke mange av oss vil heller noensinne oppnå å få utdelt adgangskort til det britiske riksarkivet, der lese­salene er store som hangarer og vaktene følger nøye med på om de verdifulle skattene blir håndtert på en forskriftsmessig måte. Nei, Johan Anton er ikke som alle oss andre på andre måter enn at årene går for ham også. Og nå har han nådd enden på yrkesveien.



Historisk sus
Helt siden han var liten gutt i Arendal og Grimstad, har Johan Anton Wikander fått høre historien om Ole Bie, broren til tipp-oldefaren. I september 1851 lå han i Newcastle med Anna Colbiørnsen af Grimstad da han fikk høre om en mulig last med jernbaneskinner som skulle til Christiania.
  – Den farten de gikk i på den tiden, var tømmer til England og i all hovedsak bare ballast tilbake. Ole Bie så på skinnene som skulle til Christiania. Ettersom de så ut som tømmer, takket han ja til lasten. Det han ikke hadde tenkt på, var forskjellen i egenvekt mellom tømmer og jernbaneskinner. Så skuta ble nesten umulig å føre. I min familie ble det fortalt at Ole Bie hadde utbasunert: «Aldri mer skinnetransport. Da går jeg heller i ballast!», humrer Johan Anton.
  – Etter hvert blir Ole Bie Grimstads eldste mann. I den sammenheng ble han intervjuet noen ganger av lokalavisen. Da hadde jernbanen blitt svært populær og han var stolt av å ha utført transporten av de aller første jernbaneskinnene til Norge, forteller Johan Anton.

GAMMEL OG GAMMELT: Johan Anton Wikander har interessert seg for historie siden han var en liten guttunge. Nå skal han få jobbe med jernbanehistorie for Landsverneplanen for jernbane. Foto: Lena Knutli

Tilfeldig jernbanemann
Unge Wikander hadde heller ikke peilet seg inn mot en karriere på skinner. Mens han holdt på med diplomoppgaven på NTH, så han imidlertid et oppslag om en rekrutteringsstilling som elektroingeniør ved NSB. Han søkte og fikk den.  
Resten er historie, som det heter. Så langt en historie som strekker seg over 49,5 år. Det er så lenge at alle som har hatt bare litt befatning med jernbanen, skjønner at det har blitt noen omorganiseringer på disse årene. Og at ting skal gjøres annerledes nå enn da. Johan Anton er ikke sikker på at alt er til det bedre:
  – For 30-40 år siden klarte vi å håndtere ganske mye med færre mennesker. Men det var en sterk spesialisering. For eksempel kom det et bud inn på kontoret mitt og brettet ut brevet foran nesa mi når jeg skulle signere. Var det noe som skulle mangfoldiggjøres, var det noen som tok seg av det. Nå skal alle gjøre alt selv. Det har gått for langt. Bare tenk på Agresso! Halve arbeidsdagen går med til slike arbeidsoppgaver vi ikke har fått opplæring i. For noen tiår siden var vi få kaller, men vi var sterkt spesialiserte og jobbet primært med det som var fagområdene våre. Jeg tror det trøtter ut mange som er interesserte i faget sitt å måtte gjøre alt mulig annet, melder veteranen.

Elektrifisering
Da Johan Anton ble ansatt i NSB i 1967, var det store prosjektet i Trondheim distrikt elektrifisering av Dovrebanen. Det ble fullført med en høytidelig markering 1. november 1970 på Trondheim stasjon.
  – Elektrifiseringen av Dovrebanen gjorde vi uten å innstille tog. Den gangen stengte vi ikke baner, men jobbet på mange stuffer samtidig. Den vesentligste forskjellen fra da til nå er nok likevel alle de mange reglene innen HMS, dokumentasjon osv. som har kommet, mener 75-åringen.
Johan Anton begynte i en organisasjon som hadde vært organisert slik helt siden 1. april i 1883.
  – Man hadde absolutt samme oppbygging lokalt som sentralt. Det var en maskinavdeling, en driftsavdeling, en baneavdeling og slik bortetter. Arbeidsmengdene var forskjellige og vi jobbet med ulike oppgaver. Men hovedtrekkene i organiseringen var den samme. Så jeg visste veldig fort hvem som var mine samarbeidspartnere sentralt da jeg begynte. For meg som ny var det en voldsom fordel, sier Wikander.
Etter det har det skjedd en del, får man si. Det første var at distriktene – Oslo distrikt, Hamar distrikt, Trondheim distrikt etc. – ble erstattet av noen færre regioner.
  – Det skjedde fordi verden da hadde blitt såpass komplisert at distriktene ikke klarte å ha kompetanse på alle områder. Baneregionene fungerte etter mitt skjønn bra, men det utviklet seg litt forskjellige kulturer. Det ble en sport mellom regionsjefene å være forskjellig fra hverandre.



Nattog hjem
I lang tid hadde Johan Anton Wikander rundt 90 reisedøgn i året. Reisene foregikk med nattog. Fra Trondheim til Oslo, møter der om dagen – og så?
- Jeg gikk på arkiver om ettermiddagene og kveldene før jeg tok nattoget hjem igjen. Hvis jeg ikke hadde kunnet reise med nattog, hadde jeg ikke fått så mye tid til å studere jernbanehistorie. Enkelte ganger rakk jeg en tur i teatret også før jeg gikk på nattoget, innrømmer Wikander.
Arkivene, ja. Der er Johan Anton lommekjent. Han leser omtrent alle typer håndskrifter, også på gotisk. Og han kjenner de administrative arkivsystemene, inklusive dem som gir adgang til det enorme britiske riksarkivet.
Det han først skal finstudere for Landsverneplanen, tar utgangspunkt i den store omorganiseringen i 1883.   
– Helt fra starten av jernbanen måtte det være et system som hindret togene i å kollidere. Det første systemet vi fikk, var telegrafen. Det var Robert Stephenson som foreslo det på et møte i London i 1850. Da fikk vi det engelske systemet. I 1883 ble det opprettet en sentral stilling som telegrafinspektør. Det første jeg skal studere, er telegrafinspektørens virksomhet, sier pensjonisten som ikke regner med å bli arbeidsledig på lenge ennå.

REISENS MÅL: Museet over byggingen av BAM-banen i byen Tynda var ett av målene for turen til Sibir i sommer. Her er Johan Anton sammen med reisefølge Alf Helge Løhren, Odd Arve Orten og sjefsreiselederen, trafikksikkerhetsrådgiver John Kåre Røste.

PÅ MØTE: Johan Anton Wikander (t.v.) sammen med elektromesterassistent og formann i Elektropersonalets forening, Arne E. Hansen, på informasjonsmøte­ i Jernbanefolkets Hus 4. april 1979. Den gang ble alle store møter holdt der. Foto: Bjarne Prytz

HEDER OG ÆRE: Jernbanedirektør Elisabeth Enger og fylkesmann Britt Skjelbred instruerer Johan Anton i Kongens fortjenstmedalje. Foto: FOTO: Arvid Bårdstu