Jernbanemagasinet banner
Møte med

Symfonisk sikkerhet

Jernbaneverket er en sammensatt bedrift som på mange måter kan sammenliknes med et symfoniorkester, sier sikkerhetsdirektør og cellist Rannveig Hiis-Hauge.

Foto: Arne Danielsen

Hva jeg ser, er en sammensatt bedrift med masse ulik kompetanse.

Foto: Arne Danielsen

Hun fører buen varsomt over strengene, mens rutinerte fingre tar stilling på gripebrettet. Hun sitter midt på Stortorvet, på sokkelen til Kristian Kvart og med Jernbaneverkets hovedkontor i bakgrunnen, lar celloen føre ordet. Tonebildet ligger nær den menneskelige stemme. Ikke i form av en ordre­brølende kommandosersjant, men med varme, inkludering og ettertanke.
  Rannveig Hiis-Hauge ble nylig ansatt for å lede jernbanedirektørens stab for sikkerhet. Staben skal ­utforme retningslinjer og metodeverk innen sikkerhet både i ­betydningen safety, security og beredskap.
  Så fersk er hun i stillingen at da dette intervjuet skulle gjennomføres, hadde resepsjonen ennå ikke ­registrert mobilnummeret hennes. Beredskapen hviler likevel aldri, for straks journalisten kommer inn på kontoret hennes, får den nyslåtte sikkerhetsdirektøren beskjed via sms om en beredskapsøvelse som er på gang. Hun havner litt i villrede, leser halvhøyt teksten om en simulert avsporing ved Lillehammer og bestemmer seg – bokstavelig talt for sikkerhets skyld - for å gå til beredskapsrommet i åttende etasje. Der var ingen. Denne gangen skulle bare meldingsrutinene sjekkes.

 «Kanskje jeg er en litt annerledes type sivilingeniør – ikke bare opptatt av fakta, men også av hvordan virkeligheten virker inn på folk.»
Rannveig Hiis-Hauge

Samspillet endres
– Ett av målene med omorganiseringen vi er midt inne i, er å tydeliggjøre at det er linjen som har sikkerhetsansvaret, og at beslutninger bør tas lengst mulig ute i organisasjonen. Dette innebærer at både sikkerhetsrådgivere og ledere får litt nye roller, og at samspillet endres.
  Sikkerhetsdirektøren og hennes stab skal hjelpe til med å få endringene på plass.
  – Ønsket er at ledere og prosjektledere ute i linjen tar et aktivt og selvstendig ansvar for sikkerhetsarbeidet av seg selv, uten å se på oss sikkerhetsrådgivere som irriterende fartsdumper. Dette burde være mulig, tatt i betraktning at sikkerhet alltid har hatt en høy status i Jernbaneverket.

«FRELST»: Rannveig på sin første fjelltur i Jotunheimen som 17-åring. Siden er det blitt mang en fjelltur.

Enkelt og effektivt
Rannveig Hiis-Hauge har gjennom sitt omfattende yrkesliv kunnet betrakte jernbanen fra mange ulike vinkler. Hun har blant annet vært ­revisjonsleder i Jernbanetilsynet og sikkerhetssjef i NSB, dessuten konsulent for Jernbaneverket, Flytoget, T-banen i Oslo og Bybanen i Bergen.
  – Det er besluttet at vi må gjøre jobben med færre ressurser. Ut fra mine inntrykk utenfra, er jeg sikker på at det ligger et potensial her. Jeg har observert at Jern­baneverket ofte gjør ting for omfattende og regelstyrt, og at hensikten med analyser og rutiner av og til drukner i tolkninger av paragrafer, analyser og dokumentasjon. Ambisjonen er at vi både skal slanke styringssystemet og forbedre beslutningsprosessene – kort sagt arbeide enklere og bedre. Samtidig er det selvfølgelig avgjørende at forenklingene ikke går ut over sikkerhetsnivået, understreker hun.
  – Hva jeg ser, er en sammensatt bedrift med masse ulik kompetanse. Her finnes dedikerte medarbeidere som virkelig står på og brenner for jobben sin, men som kanskje av og til trekker i litt ulike retninger. Mitt ønske er at sikkerhetsstaben aktivt kan være i stand til å fange opp tanker og praksis om felles utfordringer og om hvordan rutinene kan forenkles, og vekselvis formidle ut igjen hvordan ideene skal gjennomføres og slik bidra til at Jernbaneverket kan arbeide mest mulig harmonisk og likt.

«For å skape vakker musikk må ensemblet være
samkjørt og trekke i samme retning.»

Som en cello
Hvordan beskriver hun så sin egen rolle i Jernbaneverkets mangslungne symfoniorkester? Hun forteller at hun aldri har planlagt karrieren sin, men tatt de mulighetene som har dukket opp. Karrieren startet med kvalitetstilnærming innen laboratoriebransjen, der hun utviklet arbeidsprosesser for å oppnå gode resultater. –
  Kanskje er jeg en litt annerledes type sivilingeniør, sier hun tankefull, - ikke bare opptatt av fakta, men også av hvordan virkeligheten virker inn på folk. Jeg er dessuten ikke særlig konkurranseorientert, så det passer ikke meg å gå for eksempel Birken. I stedet holder jeg meg i form ved å gå turer og drive med yoga, noe som også bidrar til å dempe et til tider altfor aktivt hode.
  I tillegg må det ikke undervurderes at hun er cellist:
  – Alle instrumenter har sin rolle, og celloen er den som styrer tempoet og utgjør ryggraden i ensemblet. Slik håper jeg også å kunne fungere, ikke som en sjef som «vet best», men som en leder som lar kollegene skinne med sine egne stemmer.

AMBISJONEN: – Vi skal arbeide enklere og bedre, varsler den nye sikkerhetsdirektøren.

 

Helt menneske
«Musikalitet er evnen til å oppfatte mangfoldigheten som en enhet», oppsummerer den danske fagottisten Peter Bastian. Rannveig Hiis-Hauge er til de grader flasket opp på musikk.
  – Foreldrene mine spiller også, mor cello og far piano. De traff hverandre gjennom musikken. Mor spilte i student­orkesteret på NTH, der far hadde en kamerat som var dirigent. Søsteren min spiller fiolin.
  Og søstrene musiserer ikke bare til husbruk. Hver sommer tilbringer de for eksempel en friuke sammen på «kvartettkurs» på Nansenskolen i Lillehammer med Storbritannias beste strykekvartett som instruktører.
  – Jeg føler musikken som kompletterende i forhold til yrket jeg har valgt. Mens jobben er utpreget analytisk, bestående av tall og bokstaver, dreier musikken seg om følelser og uttrykk. Enkelt sagt handler det om å benytte både venstre og høyre hjernehalvdel slik at jeg kan være et helt menneske.
  Så finnes også fellestrekk mellom jobb og musikk i form av at begge områder krever samhandling mellom mennesker:
  – Akkurat som en strykekvartett må være samspilt og krever et nesten like tett forhold mellom musikerne som i et ekteskap, er samarbeid grunnleggende innen sikkerhetsarbeid og ledelse, avslutter sikkerhetsdirektør­ Rannveig Hiis-Hauge.
  Hun er klar til å ta grep og føre sikkerhetsbuen like mykt over Jernbaneverket som over celloen på Stortorvet.

FAKTA

Rannveig Hiis-Hauge

STILLING: Sikkerhetsdirektør

FØDT: 1964, Trondheim

3 KJAPPE

Privat og sånn?
Jeg bor sammen med mine tre sønner,
den eldste er 19 og tvillingene er 17.
Er bosatt nær marka på Hellerudtoppen i Oslo,
et bevisst valg for å komme meg lett ut på tur i skogen.

Stolt trønder?
Jeg er født og oppvokst i Trondheim, men bodde
også i barndommen fem år i utlandet, i Nederland og
New York og Seattle i USA. I utlandet var det eneste
viktige at jeg var norsk, hvilken by jeg kom fra var underordnet.

Erfaringer fra utlandet?
Kjønnsrollemønsteret er enormt forskjellig i USA.
Jeg var litt av en «tomboy» i barndommen, lekte med
biler i sandkassa og var eneste jenta med togsett.
Sånn var det ikke akseptert å oppføre seg «over there».