Jernbanemagasinet banner
Møte med

Fornyeren

Jernbaneverket er blitt mye mer offensivt, mener Christoffer ­Serck-Hanssen – mangeårig konsulent med Jernbaneverket som hovedkunde. Nå er han etatens organisasjonsdirektør og ­rydder grunnen for en nødvendig fornyelse.

 

Det finnes ikke én god organisasjonsform, konstaterer 45-åringen som hele sitt yrkesliv har studert hvordan arbeidsorganisasjoner og virksomheter fungerer. Men han legger raskt til:

– Det er lurt å løse opp i og riste sammen miljøer på nye måter hvis vi skal lære å jobbe på nye måter. Og det må vi når vi skal gjennomføre de store planene for jernbanen som ligger foran oss.

Gøy

Christoffer Serck-Hanssen er oppvokst på Vinderen i Oslo og bosatt på Bekkestua med kone og tre barn. Sykler på jobben og rett ut i marka. I årevis har han klatret, og nå er han blitt direktør. En klassisk karrierejeger, tenker du kanskje. Men nei. Denne mannen er verken sivilingeniør eller siviløkonom, og som han selv sier:

– Du begynner ikke en karriereplan med å studere sosialantropologi. Jeg valgte dette faget fordi jeg syntes det hørtes gøy ut, minnes han.

Misforsto

Da unge Serck-Hanssen skulle skrive hovedoppgave, endte han opp med et tema han hadde hørt om via sin rederiansatte far: Han bestemte seg for å studere forholdet mellom filippinske og norske sjøfolk. Så han dro flere ganger til sjøs samt en tur til Filippinene.

– Og hva fant du ut?

– Jeg fant ut at de systematisk misforsto hverandre. De forsto ikke hverandres motiver for hvorfor de gjorde som de gjorde og snakket som de snakket.

– For de filippinske arbeiderne var familiebåndene ekstremt viktige. De reiste ut for å sende penger hjem. For dem var det moralsk viktig å si at de egentlig ville hjem, uavhengig av om det var sant eller ikke.

– De norske sjøfolkene var derimot mest opptatt av å signalisere yrkesstolthet, å vise at de var dyktige i jobben sin og ikke var noen alkoholiserte raringer som var tvunget til å dra til sjøs for å få seg en jobb.

– Hva lærte du av dette?

– Jeg lærte at det alltid er viktig å forstå hverandres ståsted hvis vi skal få til en god samhandling.

En artikkel

Den nyutdannede sosialantropologen fra Vinderen fortsatte å dra til sjøs. Som forsker på Arbeidsforskningsinstituttet begynte han å jobbe med sikkerhet og arbeidsorganisering på skip, supplybåter og fiskebåter. Temaet ble brennaktuelt den 26. november i 1999. Da omkom 16 mennesker i et forlis med hurtigbåten Sleipner. En drøy måned senere, den 3. januar i år 2000, var Serck-Hanssen medforfatter av en artikkel som sto på trykk i Aftenposten. Hovedbudskapet var at årsaken til en ulykke ligger i hvordan organisasjonen har jobbet over tid – ikke i selve plasshendelsen. Dagen etter smalt det på Åsta.

– Vi ble tauet rundt i radio- og TV-studioer for å snakke om sikkerhet og organisasjonsutvikling. Det vi påpekte i artikkelen, er standard i dag, men ikke for 13 år siden.

Riktig organisert?

I januar 2001 begynte Serck-Hanssen som konsulent i Det Norske Veritas. Etter hvert fikk han Jernbaneverket som hovedkunde med sikkerhetsstyring som gjennomgående tema, og de tre siste åra har han ledet avdelingen for transport. Nå gyver han løs på hele Jernbaneverket.

 – Utgangspunktet er at vi må forberede oss på å gjennomføre en rekke jernbaneprosjekter som nettopp er lansert i forslaget til ny i Nasjonal transportplan for 2014-2023. Vi må finne nye måter å jobbe på.

– Og din jobb er …

– … å gjøre oss bedre i stand til det. Oppdraget er å se om Jernbaneverket er riktig organisert for å gjennomføre de store utbyggingsprosjektene. Vi skal samtidig aksle oss for å bli enda bedre på drifts- og vedlikeholdsoppgaver.

Samspill

 – Vi øker aktivitetsnivået mye mer enn vi øker egen bemanning. Derfor må vi overlate flere oppgaver til leverandørmarkedet. Det betyr at vi skal bli enda bedre på å formulere hva vi skal ha, følge opp kontrakter og styre prosjekter. Vi trenger åpenbart jernbanekompetanse, men den må kanskje brukes annerledes enn i dag.

 – Hvor har Jernbaneverket mest å lære?

– Jeg tror vi må bygge opp dette selv. Jernbaneverket er en langt mer offensiv organisasjon enn for få år siden og har i dag ansvar for en rekke små og store jernbaneprosjekter. På flere områder, ikke minst i de jernbanetekniske fagene, er det ofte vi som har den beste kompetansen. Utfordringen blir å skape et best mulig samspill mellom våre egne enheter og ikke minst mot leverandørene. Det blir stadig viktigere nå når oppdragsmengden øker.

Gode bestillinger

Jernbaneverkets nye direktør registrerer at det foregår interne diskusjoner om tunneler, kryssingsspor og andre jernbanetekniske løsninger.

– Bakgrunnen er at organisasjonen har vært vant til parsellvise utbygginger uten at det er satt noe overordnet mål om forbedringer av togtilbudet. Dette blir det nå en endring på. Vi skal levere kapasitet, punktlighet og reise­tid. De jernbanetekniske løsningene er virkemidler.

– Politikerne bestemmer hva vi skal levere, men Jernbaneverket kan hjelpe dem med å lage gode bestillinger. Her har det skjedd store forbedringer de siste årene.

Tillit

 – De ulike politiske partiene har lansert mange nye løsninger for hvordan jernbanen skal bygges ut og organiseres. Hvordan forholder Jernbaneverket seg til disse ulike innspillene?

– For oss er det viktig å tenke gjennom alternativene, sier Serck-Hanssen.

 – Det er ikke vår jobb å ta beslutningene, men vi må forstå og fortelle hva de praktiske konsekvensene blir. Uansett hvordan en snur og vender på det, er det ikke så mange miljøer som kan norsk jernbane veldig godt. Det vi kan sørge for, er at vi selv blir bedre. Og det er vi i full gang med, understreker sosialantropologen, som helt siden studietida lærte å stille ett grunnleggende spørsmål: «Hvorfor gjør dere det på denne måten?»

– Svaret er ikke alltid så opplagt som det kan se ut som. En organisasjon er som et hvilket som helst stammesamfunn. Og skal det skje endringer, må man forstå virksomheten, sette sammen denne kunnskapen og sørge for at de som er berørt, blir hørt. Alle kan ikke få det som de selv vil, men alle bør kunne ha tillit til at det som skjer, er gjennomtenkt. Slik tillit er avgjørende for at vi sammen skal begynne å jobbe på nye måter. Og det er vi nødt til!