Jernbanemagasinet banner
Møte med

En ekte jernbaneentusiast

Hans kloke hode rommer mer jernbanekunnskap enn de fleste. Men jernbanemann kan Finn Holom aldri bli. For det har han alltid vært.

Foto: Harry Korslund

Alt var naturligvis ikke mye bedre før. Tvert imot, men jeg synes vi bruker unødig mye tid på utredninger. (Finn Holom)

Foto: Harry Korslund

Finn vokste opp i Porsgrunn på femtitallet, men det var ikke Hydros herligheter på Herøya som fenget. Jernbanen, derimot. Den gang Porsgrunn hørte hjemme på Bratsbergbanen, og stasjonsbygningen lå som et lite slott i enden av en velfrisert lindeallé.

Dele kunnskap
Sporskifterhytta var episenteret i et univers der samspill mellom mennesker, maskiner og teknologi gjorde jernbanen til et drømmested for en entusiastisk guttepjokk. Finn grov og spurte så Krestjan, Isak og Borgar slet med å svare, men det faste trekløveret av sporskiftere skal ha sin del av æren for at den pur unge grenlandsgutten tidlig innså gleden og verdien i å dele kunnskap og innsikt med andre.
  I 1963 flyttet familien til Oslo. Far hadde fått seg ny jobb, og fjortenåringen hadde sveivet «bommane» i Porsgrunn for siste gang.
  – Det var som å bli røsket opp med rota, og det var ikke greit for en beskjeden og usikker fyr, sier Finn med ettertrykk.

«Grundighet og nøyaktighet er en dyd. Det lærte
jeg tidlig i jernbanekarrieren av kloke, gode sjefer.»
Finn Holom

Korsang
I tigerstaden ventet realskole, og senere ­Fagerborg gymnas. Mye matte og fysikk, men også et møte med estetiske fag.
  – Vi kunne velge mellom sang, dans og drama, og alle som har sett meg danse skjønner sikkert hvorfor jeg valgte sang, sier Finn og ler. Og synger gjør han stadig i et kor i nabolaget på Nordstrand.
  Etter Artium i 1968 bar det til NTH i Trondheim. Drøyt fire år senere kunne han titulere seg som sivilingeniør i byggfag. Etter en slik tørn ville nok de fleste sagt seg ferdig med høyskolelivet for en stund. Ikke slik med denne karen. Hvert eneste år siden 1973 har han vendt tilbake til Gløshaugen. Ikke som student, men som timelærer og sensor i jernbaneteknikk.

Foto: Harry Korslund

Timelærerassistent
– Det var Odd Svennar, tidligere plansjef for Oslo S, som lurte meg inn bak kateteret. Den kunnskapsrike foreleseren trengte en timelærerassistent. Dermed var det gjort, smiler Finn, som også har undervist i sporgeometri og annet på samtlige NBIU-kurs siden ordningen kom i gang for nærmere tretti år siden.
  – Det er utfordrende og krevende, men først og fremst grådig moro å undervise. Spesielt med god respons og stort engasjement. Og tro meg. I møte med vitebegjærlige studenter nytter det ikke å slurve med forberedelsene. Da har du tapt, humrer Finn. Selv pløyer han fagtidsskrifter med grundighet og innlevelse for å holde seg oppdatert.

«I møte med vitebegjærlige studenter nytter det
ikke å skusle med forberedelsene. Da har du tapt.»
Finn Holom

Uhellskommisjonen
– Grundighet og nøyaktighet er forresten en dyd, sier han brått. – Det lærte jeg tidlig i jernbanekarrieren av kloke, gode sjefer som Jacobus Meulman og smått sagnomsuste Edgar W. Kristensen, tidligere sikkerhetssjef og mangeårig leder av uhellskommisjonen. En kommisjon som etter hvert skiftet navn til Undersøkelses- og analyseenheten, men som Finn stadig er fast medlem av.
  – Det er naturligvis interessant og lærerikt å være del av et miljø som kommer såpass tett på små og store hendelser, sier Finn, og understreker at formålet med arbeidet i den tverrfaglige enheten ikke er å finne syndebukker, men å bistå Statens havarikommisjon, pol­itiet og andre med formelt ansvar for å granske.

TOG OG FJELL: Finn Holom er begeistret for tog og glad i fjellet. Den transiranske jernbanen er spektakulær. Det samme gjelder Bergensbanen som ligger i gangavstand fra hytta på Ustaoset.

Egne erfaringer
Det er ellers ikke bare, bare å bli gransket. Det fikk sjefingeniøren erfare da signalsystemet Merkur ikke ble godkjent av jernbanetilsynet. Påfølgende granskning i regi av PWC førte til et lederskifte, men Finn gikk klar av kritikken.
  – Det hjalp naturligvis at verken PWC, Riksrevisjonen eller ESA fant noe å bemerke, men slikt er ikke lett å legge bak seg, sier Finn ettertenksomt om tildragelsen som førte til at han for alvor vurderte å førtidspensjonere seg.
  – Det var på hengende håret, men jeg valgte å fortsette, og har egentlig aldri angret på det. Jeg mener jo stadig at Jernbaneverket er en god arbeidsplass, og har under et snev av tidvis tvil funnet å kunne leve med vissheten om at Jernbaneverket ikke alltid er en like god arbeidsgiver.

Glad i jobben
Slik snakker en ekte jernbaneentusiast som har viet mesteparten av karrieren til små og store utbyggingsprosjekter, og som alltid har gått på jobb med et mål om å bidra til å trekke jernbanen nye skritt i riktig retning. Øverst på merittlista troner dobbeltsporet Ski-Moss som stod ferdig i 1996.
  – Det var et nybrottsarbeid jeg er oppriktig stolt av. Også var det storveis moro å være om bord i toget som satte fartsrekord på 207 km/t!
  Det formelig tindrer i øynene på den erfarne ingeniøren, som aldri har lagt skjul at han er glad i jobben sin, og som ikke minst setter stor pris på alle gode kolleger han omgir seg med.
  Kolleger som forstår hva han sikter til når han på sedvanlig beskjedent vis ymter frempå om at Jernbaneverket med fordel kunne vært noe mer løsningsorientert.
  – Litt mer som i «gamle» dager, smiler Finn, vel vitende om risikoen han løper for å bli parkert i samme kategori som gamlingene på galleriet i «Muppet Show».

Hjertesukk
– Alt var naturligvis ikke mye bedre før. Tvert imot, men jeg synes vi bruker unødig mye tid på utredninger. Jeg mener ikke å harselere, men det er fristende å sitere senterpartihøvdingen Jon Leirfalls hjertesukk fra Stortinget; «Vi brukte mykje tid på å røyke ut slikt vi ikkje visste at vi visste frå før. Eller ikkje visste at vi ikkje trong å vite».
  – Jeg ser av og til klare paralleller til vår hverdag og virkelighet. Spesielt de gangene vi utreder tiltak og investeringer det ellers er bred enighet om. Det gagner verken oss eller samfunnet.
  Et fast blikk og en stødig stemme etterlater ingen tvil om at Finn mener det han sier. Ikke som en gretten gammel gubbe, men som en engasjert medarbeider med et hjerte som alltid har banket varmt for jernbanen.

KLOK: Bak brilleglass og en vennlig fasade skjuler det seg et klokt hode med solid kunnskap, innsikt og jernbaneerfaring. Foto: Harry Korslund 

FAKTA

Finn Holom

STILLING: Sjefingeniør, Plan og teknikk.

FØDT: 1949, Porsgrunn

3 KJAPPE

Den private sfære?
Skilt, far til tre voksne barn.
Enebolig på Nordstrand, hytte på Ustaoset.

På fritida?
Trives best på fjellet, men liker også
å reise, gjerne til steder hvor det finnes
en jernbane det går an å kikke på.

Hvis du var ­Kongen i statsråd?
Jeg ville pålagt alle ansatte i Jernbaneverket
å være med på minst én koplingshelg i året
hvor alle jernbanetekniske fag er involvert.
En mer egnet arena for grunnleggende kunnskap,
innsikt og forståelse for hva jernbane egentlig
handler om, kan jeg knapt forestille meg.