Jernbanemagasinet banner
Møte med

Barsk sjef i meningsfull jobb

62 675 norske kvinner har Anne som første fornavn. Legger vi til mellomnavnene Eva og Jeanne samt etternavnet Braaten, er det bare én igjen, og hun jobber hos oss. Velkommen til et møte med en pysete trebarnsmor og barsk prosjektleder.

Foto: Hilde Lillejord
Foto: Hilde Lillejord

Anne er 1960-modell, fransk av herkomst og belemret med mangelfullt utviklet stedsans, varig svekket dybdesyn og usvikelig tro på at Søren Kierkegaard hadde rett som hevdet at livet må leves forlengs og forstås baklengs.

Tenke praktisk
Dybdesynet gikk føyka etter en kreftoperasjon i venstre øye i 1983. Den manglende stedsansen er medfødt, men har ikke virket dempende på humør og pågangsmot. Tvert imot. Den vordende cand. scient. med hovedfag i geoteknikk fra Blindern tok drosjelappen. I tre år kusket hun folk rundt i tigerstaden, ofte uten filla peiling på reisemålets beliggenhet. Da smilte hun bare pent og hevdet seg rykende fersk i faget. Vips, så vartet kundene opp med anbefalte reiseruter tuftet på en lokalkjennskap hun selv manglet.

– Det handler om å tenke praktisk, smiler sjefingeniøren som høstet de første fruktene av kunnskapens tre ved St. Sunniva skole. – Jeg er nemlig katolikk, sier Anne og legger til at hun har forsøkt å melde seg ut, men at det ikke lot seg gjøre fordi den katolske kirke visstnok ikke praktiserer oppsigelige medlemskap.

Kjekke barn
Etter grunnskolen gikk ferden til Nordstrand videregående. Hun trivdes, men flyttet og meldte overgang til Hartvig Nissen. Der traff hun Bjørn Morten. Medeleven hun giftet seg med. Pappaen til Eirik, Øystein og Nora. Tre kjekke barn som fyller foreldrenes hjerte med mye stolthet og glede.

– Som perler på en snor kom de også, smiler Anne og kikker opp på bildene av de håpefulle. Guttene var vi rimelig godt forberedt på. Med Nora var det annerledes, sier Anne og minnes tankene som gjorde seg gjeldende da graviditetstesten avslørte at en tredje perle var i kjømda.

– Uups. Jeg var bare så vidt tilbake i jobb etter svangerskapspermisjon. Da var det godt å trekke veksler på Nils Kjærs visdomsord om at det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker våre liv. Bevingede ord som også ofte legges til grunn når herr og fru og gode venner debatterer reiseruter på sykkelturer rundt om i Europa. Da handler det sjelden om korteste vei fra A til B. Det er bare ellers i året det, sier Anne som gjerne sykler tur/retur mellom Eidsvoll stasjon og riggen på Minnesund.

Godt smil
Anne er oppriktig glad i Oslo, men fant også roen i Bærum der familien bodde i 20 år. – Vi trivdes på Slependen, også var det jo veldig praktisk for en ihuga syvsover å ha et dobbeltsporprosjekt rett utenfor stuedøra, sier Anne og smiler det gode smilet sitt.

I 2002 meldte hun overgang fra Statens vegvesen og ble med i gjengen som endevendte bløte masser og fast fjell for å bygge nye spor mellom Sandvika og Asker. – Byggegropa på Jongsjordet var diger. Om lag tre ganger gropa som huser Oslo City, sier Anne entusiastisk og ramser opp om kalksementstabilisering, stagboring, styltespunt, poretrykksmålere, infiltrasjonsbrønner og annet som gjorde Sandvika vest til et morsomt og utfordrende sted å være.

Knusende seier
Det hersker ingen tvil om at damen kan sitt fag, men de senere årene har faget måttet vike. Slik blir det når man takker ja til lederroller. Først som prosjektleder for underbygningsarbeidene på Lysaker. Et prosjekt som absolutt bød på utfordringer. Ikke minst takket være en kranglevoren entreprenør som stadig var på hæla.

– Det endte med tre runder i retten og en knusende seier som gjorde godt, men kostet krefter. For meg, og ikke minst kollega Jan Nondal som nær sagt døgnet rundt var opphengt i forberedelser og gjennomføring av rettssakene.

Naboen Jens
Anne understreker at det skjedde mye fint på Lysaker også. Noe av det fineste inntraff ved tretiden en julinatt i 2009. – Vi var en håndfull som tok imot det aller første ordinære toget på den nye, flotte stasjonen. Lokomotivføreren markerte begivenheten med å blunke med hovedlysene. Det var mer stas enn å møte statsministeren på den offisielle åpninga. – Jens er jo «bare» en skarve nabo i Inkognitogata, sier Anne og ler.

Anne liker å jobbe i prosjekter, men bortsett fra savn av kameratskap og kolleger føler hun sjelden vemod når et prosjekt er avsluttet. Ikke drasser hun folk omkring for å vise frem gamle bragder heller.

– Nei, noe så kjedelig. Nesten som å lytte til menn som aldri blir ferdige med å snakke om militærtjenesten, sier Anne lattermildt. – Dog hender det vi passerer Lysaker – for eksempel på vei til den gamle hytta i Vrådal, og at jeg spør Bjørn Morten om hvem som kan ha bygget noe så fint. Svaret kommer sjelden før vi er fremme, men er da gjerne ledsaget av skinnfrie, benfrie abborfileter og noe godt i glasset. Akkurat slik hans kjære kone gjennom 27 år foretrekker det.

Høydeskrekk.
Anne hevder hardnakket at hun er pysete, og det skal mye til før hun hopper på kommando. Spesielt fra sydfranske klipper, iført våtdrakt og med skremmende lang avstand ned til et ellers innbydende vannspeil. – Med min høydeskrekk var det f… ikke aktuelt å hoppe, sier Anne om hendelsen som utspant seg under en raftingtur i Provence. En hendelse få kjenner til, men som ingen glemmer etter å ha hørt Annes livfulle beretning.

Drømmejobben
Prosjektleder Braaten er ikke typen som river seg i håret når noe går på tverke. Selv ikke om det utenkelige skulle skje at en entreprenør går konkurs to dager før et langbrudd som har vært planlagt i lengre tid.

– På Fellesprosjektet skjedde det utenkelige. Da gjaldt det å ta raske beslutninger. Det ble litt armer og bein, men vi kom i mål, og bidro dermed til å berge fremdriften i et prosjekt som ikke bare er arbeidsplassen min, men også drømmejobben. Rett og slett fordi det er moro og meningsfullt å bygge jernbane.

– Slik snakker en ekte togentusiast, tenker vi og smyger oss forbi en sykkelsekk fylt til randen med slikt som trengs for å holde oversikt i jobben som Jernbaneverkets øverste representant i et samfunnsnyttig milliardprosjekt langs Mjøsas østre bredd. Visst er det krevende, men hun fikser det. For hun er en god leder med stort mot og besluttsomhet. Så får det heller stå sin prøve at hun helst ploger ned fjellsidene på ski. Litt fordi hun mangler dybdesyn, litt fordi hun er pysete, men mest av alt fordi det blir så fine spor.

FAKTA
Anne Braathen
Stilling: Ass. prosjektleder Fellesprosjektet
Født: 1960 I Paris
Bosted: Oslo

3 KJAPPE

Hvordan vil du beskrive deg selv?
Løsningsorientert og praktisk anlagt. Lite selvhøytidelig og optimist av natur.

Det beste her i livet?
Barn og mann, jobb og gode venner. Glad i god mat og godt drikke.

 Noe du klarer deg fint foruten?
Jeg liker å bevege meg, men har aldri drevet fysisk aktivitet i organiserte former.