Jernbanemagasinet banner
Møte med

Banevokteren

Ivar Lauritzen kan takke Dovrebanen for sin eksistens. Begge bestefedrene kom som rallarer med Dovrebanen og gikk seg fast på Oppdal. Nå ærer han forfedrenes verk med å bringe banen opp til fordums storhet.

Det har aldri noen gang vært så stor aktivitet på Dovrebanen som det vil være i sommer og høst, forteller Ivar Lauritzen.Foto: Martin Innerdal Dalen
Det har aldri noen gang vært så stor aktivitet på Dovrebanen som det vil være i sommer og høst, forteller Ivar Lauritzen.Foto: Martin Innerdal Dalen

Det hadde vært interessant å se på utviklingsmulighetene som ligger i dagens bane og utvikle den videre med relativt små midler. Hvis vi klarer å heve snitthastigheten mellom Lillehammer og Trondheim fra dagens 82 km/t til 95 km/t, så vil vi være nede på fem timer når IC er bygd ut til Lillehammer, sier Ivar Lauritzen entusiastisk, men fullt klar over at dette i så fall må inn i Nasjonal transportplan og Jernbaneverkets handlingsplan.
  Banesjefen på Dovre- og Raumabanen er av disse overskuddsmenneskene som evner å se både langt bakover, litt framover og langt framover samtidig. Likevel må drømmene om en raskere bane vente litt. Først skal Dovrebanen pusses opp og stelles med til den store gullmedalje – eller i det minste til ei diger bløtkake når det nærmer seg jul.
  – Det har aldri noen gang vært så stor aktivitet på Dovre­banen som det vil være i sommer og høst, slår bane­sjefen fast, og legger til:
  – Det er helt fenomenalt. Når vi er ferdige i år vil vi, selv om mye gjenstår, ha løftet hele banen opp til et nytt nivå. Det blir litt av et puslespill og veldig spennende. Godt planarbeid er nøkkelen for å lykkes. Vi planlegger nå ut fra en hovedplan der alle aktivitetene på Dovre- og Raumabanen er lagt inn. Samtidig har vi tett samarbeid med Trønderbanen og Dovrebanen Sør for å samkjøre planene våre. Jeg har sagt til Kristine (områdedirektør Kristine Jessen, red. anm.) at når vi kommer på julemøtet, da skal det stå ei diger kake på bordet!

Det er ikke eventuelle feil beslutninger som gjør at vi ikke får utvikling, men de beslutningene som ikke blir tatt, forteller Ivar Lauritzen  


Stolt jernbanemann

Ivar Lauritzen gløder for jernbanen, for jernbanehistorien og for jernbanens framtid. Det er ikke mulig å snakke med ham om jernbane før ordet «stolthet» kommer fram. Ivar Lauritzen er stolt over den jobben kollegaene og han gjør. Og han er stolt over den jobben forfedrene gjorde. Blant annet han som kom fra Toten sammen med to brødre og bygde seg fram sville for sville til Oppdal, og han som kom fra Tingvoll. De ble bestefedrene til Ivar og henger i glass og ramme på veggen heime.
  – To av onklene mine begynte på jernbanen. Dem arbeidde jeg sammen med, forteller Ivar, som begynte som banereparatørassistent i 1978. På Dovrebanen, naturligvis. Han har aldri i sitt liv bodd noe annet sted enn på Oppdal.
  Med årene har han blitt mer og mer opptatt av skinnestrengen som binder Oppdal til Oslo og Trondheim og til småbyer og tettsteder mellom. Og til fjellet. Dovrefjellet.
  – Midt på 1980-tallet begynte jeg å samle bilder og fikk skrevet ned intervjuer med folk. Jeg dro heim til dem, avfotograferte bilder fra private album og fikk høre mye. En gang hadde jeg avtale med en kar som begynte som fyrbøter og som siden ble lokfører på selveste Dovregubben. Han og kona var stivpyntet da de tok imot meg på trappa. Nå skulle de fortelle historien om sitt liv, historien som de var så stolte av, til årboka Dovrebanen. Jeg ble der i flere timer. Ingen av dem levde til bladet kom ut om høsten. Det er ofte slik at vi kommer i siste liten eller for sent.

OKTETTEN: F.v. Sverre Lund, Kjell Fredriksen, Ivar Lauritzen, Jostein Ervik, Kjell Berge, Tore Fagerhaug, Bjørn Nilssen og Willy Olsen. Foto: Morgan Frelsøy

 

Rallarblod
Ivar Lauritzen er musikalsk og musikkinteressert utover det vanlige. Han sang i Oppdal mannskor i 32 år, men fant ut at det var respektløst overfor ­koret å fortsette da han ble banesjef og ikke kunne være med på alle øvelsene. Derimot er han fortsatt 1. bass i en okt­ett. Og han trakterer rallarinstrumentet framfor noe annet, toraderen.
  I 1978, det samme året som Ivar begynte sin arbeidsdag ved jernbanen, ga Bengt-Arne Røine ut boka Rallar-Dronningen og Stein-Kalle, om anleggskokka Olga Sørum og rallaren Karl Edvin Evensen. De var begge med på å bygge Dovrebanen over Dovrefjell og gjennom Drivdalen.
  – Den stoltheten de hadde for det de sto for og for det de hadde utrettet gjennom et langt og tungt arbeidsliv, er til ettertanke for oss alle. De var med og la fundamentet for en utvikling og et samfunn som vi i dag tar mer eller mindre som en selvfølge. Olga og Karl sine historier gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det gjør meg både ydmyk og stolt over å få være med og ta vare på og utvikle videre disse unike byggverkene. Historien skal brukes som fundament for læring og utvikling. Den må gjenfortelles og gjenfortelles, for at nye generasjoner skal lære, og vi andre ikke skal glemme, synes Ivar Lauritzen.

ANDRE TIDER: Ivar Lauritzen på ishugging i Drivdalen i 1981. Til venstre Ivars onkel, baneformann Ragnar Holten. Foto: Dag Einar Schjetne

 

Krevende jobb
Som banesjef har Ivar Lauritzen totalansvaret for 425 kilometer med jernbane, fra Fåberg til Støren og fra Dombås til Åndalsnes. De som han er sjefen til og som forvalter og drifter banene, er stasjonert på Hove, Tretten, Ringebu, Otta, Dombås, Åndalsnes og Oppdal.
  – Jeg er mye på farten, ja, bekrefter Lauritzen, som gjerne vil være en synlig leder ute. Lange og travle dager til tross, han har aldri angret på at han takket ja til jobben.
  – Men det har hendt at tvilen har kommet om jeg makter jobben. Den har lett for å bli altoppslukende. Jeg har kjent på meg at jeg må passe meg og sette noen grenser. Jeg må lære meg å godta at jeg ikke rekker over alt jeg skulle ha gjort hver dag.
  Plassert på toppen innrømmer Ivar Lauritzen at det kan være noe ensomt. Innimellom hender det at det blåser opp også.
  – Dette er ikke noen jobb for den som vil være den mest populære gutten i klassen. Jeg kjenner på det nå under omstruktureringen, men uten at det tar nattesøvnen fra meg. Det skal skje en omstilling. Når noen sier at det er tøft, må jeg dra på det og si tjaaa. Folk flest søker trygghet og minst mulig forandringer. Slik er det.
  Når arbeidsdagen er over og Ivar kommer heim, er kona mentor.
  – Jeg har ei fantastisk kone som er veldig støttende. Jobben er ensom. Det er ikke alt jeg kan diskutere med kollegaene. Da er kona er en god samtalepartner, innrømmer banesjefen.

Krevende sjef
På ett område er Ivar Lauritzen «helt Khomeini», for å bruke hans egne ord. For ikke på vilkår om han går på akkord med kravet om å ha det ryddig og ordentlig rundt seg uansett hvor man jobber.
  – Hvis vi skal få til gode holdninger, skape trivsel og engasjement, må vi ha det ryddig. Ingen kan skape kvalitet og utvikling i en rotehaug. Dette fokuset er veldig sterkt hos meg, sier Lauritzen, som mener at når man jobber i Norges største miljøbedrift, må det vises også i handling.
  – Dette er ikke noe å diskutere. Dessuten er det ikke én sjau, men noe som må gjentas hver dag, slår han fast. Da er det ikke mer å si om den saken.
  Derimot har han en kjepphest som flere sjefer gjerne må tygge litt på. Lauritzen mener folk ute må oppfordres til å ta egne beslutninger.
  – Det som ofte kan hindre en stor organisasjon som vår, er ikke de beslutningene som blir tatt, men de som ikke blir tatt fordi folk ikke tør. De er redd for konsekvensen. Jeg prøver å være tydelig på å oppfordre til å ta egne beslutninger.
  – Enn om den viser seg å være feil?
  – Det kan skje alle. Slikt greier vi å rydde opp i. Det er ikke eventuelle feil beslutninger som gjør at vi ikke får utvikling, men de beslutningene som ikke blir tatt, slår Ivar Lauritzen fast.

FAKTA

Ivar Lauritzen

Stilling: Banesjef Dovre- og Raumabanen

Født: 11. september 1957

Bor: Oppdal

Sivilstand: Gift, to barn

 

3 KJAPPE

Hva er det morsomste med å være banesjef?
Det er et privilegium, sammen med flinke,
engasjerte og kreative medarbeidere, å løse
daglige utfordringer. Bidra til fornøyde brukere
og bidra til å utvikle Dovrebanen og Raumabanen
for fremtiden.

Hvilken bane er finest av Dovrebanen og Raumabanen?
Begge banene byr på fantastisk flott natur.
Raumabanen med sin unike natur, utsikt og
spekulative fjellpartier. Dovrebanen med
historiske Gudbrandsdalen, Dovrefjell med
sine majestetiske høyfjellstasjoner og nasjonal-
monumentet Snøhetta. Begge banene er unike hver for seg,
men også sammen som produkt.

Hvilken korsang kan gi deg ståpels fordi den er så vakker?
«Det begynner å bli et liv» av Ole Paus.