Jernbanemagasinet banner
Min arbeidsdag

Ressurs i farta

Da jobben forsvant ble Ann-Kristin Reder langpendler.

LIKE BLID: Ann-Kristin Rehder valgte å bli langpendler da jobben på Røros- og Solørbanen forsvant med omorganiseringen. Men like blid er hun.Foto: Arvid Bårdstu
LIKE BLID: Ann-Kristin Rehder valgte å bli langpendler da jobben på Røros- og Solørbanen forsvant med omorganiseringen. Men like blid er hun.Foto: Arvid Bårdstu

Ann-Kristin Rehder bor på Os i Østerdalen sammen med mann og to barn, den yngste bare åtte år gammel. Selv om Os bare ligger ei lang mil fra Røros, vokser ikke jobbene på trær. Dessuten er det fryktelig morsomt å arbeide med jernbane.
  Da jobben på Røros forsvant, dukket en ny opp i Jernbaneverket – i Trondheim. Slik ble hun pendler.
  – Jeg er veldig glad i familien min og trodde ikke jeg kom til å klare å pendle. Mannen min derimot mente at dette skulle vi få til. Så da måtte jeg prøve. Det går bra selv om det er litt stusslig å sitte alene på en hybel om kveldene.
  Ann-Kristin Rehder er utdannet økonom og hadde vært 12 år i det interkommunale avfallsselskapet FIAS da stillingen som DVT-leder (Drift og vedlikeholdstjenester) på Røros- og Solørbanen ble utlyst. Den jobben søkte og fikk hun. Det var i oktober for fire år siden.
  – DVT-lederjobben var en ren personal­lederjobb. Men jeg jobbet veldig tett med han som var produksjonsleder. Som seksjonsleder Produksjon ble jeg godt kjent med Produksjon og dagliglivet i Bane. Infrastrukturprosjekter derimot er en ren byggherreenhet og representerer en helt annen hverdag igjen, sier Ann-Kristin.

På hybel
Som pendler klarte hun å skaffe hybel på Vikhammer, et stykke forbi Trondheim i retning Stjørdal. Der er det stille og rolig:
  – Jeg får trent litt og er mye ute. Dessuten har jeg med symaskina. Men jeg må innrømme at det blir lange arbeidsdager.
  Dessuten er hun blitt student. Samferdselsskolen er et samarbeid mellom NTNU, Jernbaneverket og Statens vegvesen. Studiet tar for seg gangen i et samferdselsprosjekt helt fra planleggingsstadiet til drift og vedlikehold.
  – Vi jobber mye med samhandlingen mellom byggherre, entreprenører og rådgivere og hvordan få prosjektene til å bli bedre. Det er veldig artig, oppsummerer Ann-Kristin, som skal ha eksamen i november.

Omstilling
Etter at hun selv ble omorganisert inn i en annen enhet i april, har jobben hennes gått ut på å fordele prosjekter og personale mellom Infrastrukturprosjekter og de nye områdene. Den oppgaven ble det satt sluttstrek for 1. juni.
  – Nå fremover er det bemanningsplanlegging og rekruttering som blir viktig. Jeg skal planlegge for de prosjektene som skal komme etter hvert. Nå som vi vet hvem vi har med oss i egen organisasjon, kan vi dimensjonere antall stillinger som skal være faste hos de tre prosjektsjefene Karstein Søreide, Kristian Leif Slorbak og Gørild Malm Kristiansen, hvor mange vi må ha til enhver tid og hvor mange og hva slags kompetanse vi må rekruttere til de ulike prosjektene, hvor mange vi kan ansette og hvor mange vi må leie inn.
  Utgangspunktet for bemanningsplanene er handlingsprogrammet. Det går ti år fram i tid.
  – Vi planlegger ut fra det som best vi kan. Det gjelder å ikke gjøre den faste staben større enn at det er mulig å holde det gående selv om det skulle skje at det ikke skulle komme penger til et prosjekt, sier Ann-Kristin Rehder.

PS! Etter at intervjuet ble gjort, er Ann-Kristin fristilt i 90 prosent for å bli delprosjek­tleder for innføring av ressurs- og turnusplanleggingsverktøyet GAT i Infra­strukturdivisjonen. SITAT: Det gjelder å ikke sette den faste staben større enn at det er mulig å holde det gående – selv om det skulle skje at det ikke skulle komme penger til et prosjekt.

FAKTA

Ann-Kristin Rehder, 49 år

Stilling: HR-rådgiver Infrastrukturprosjekter

Bosted: Os i Østerdalen

Arbeidssted: Marienborg

3 KJAPPE

Hva kan Jernbaneverket bli bedre på når det gjelder personalarbeid?
Vi kan bli mye bedre til ressurs- og arbeidstidsplanlegging
– både for at ressurser og tilgjengelig tid blir utnyttet bedre,
og for å gi bedre forutsigbarhet og gi medarbeiderne
mulighet til å ha gode og meningsfylte arbeidsdager.

Hva er den største bøygen for å få tak i de fagfolkene vi ønsker oss?
Å utdanne nok fagarbeidere og ikke minst lokførere for
arbeidsmaskinene våre, er en stor utfordring – spesielt
i distriktene. Vi bør kanskje se på andre eller mer
fleksible utdanningsordninger?

Hvis du skulle utfordre din sambygding Therese Johaug i noe, hva skulle det vært?
Tja – det måtte bli å sy et stort lappeteppe med egenkomponert
mønster og innfelte bilder, tenker jeg.
Da kanskje hadde jeg hatt en liten mulighet.