Jernbanemagasinet banner
Gjesten

Den gordiske knuten

Manglende felles billetteringsløsninger har lenge vært en hemsko for sømløse reiser mellom tog og lokal kollektivtransport. Finansieringsklemmen er en gordisk knute som må løses før et nasjonalt takstsystem er på plass.

Gjesten: Julie Runde Krogstad, forsker ved Transportøkonomisk institutt, TØI.

Jernbanemeldingen som ble lagt frem i mai innehold-er flere momenter som skal styrke jernbanens regionale og -lokale rolle. For eksempel skal koordineringen mellom billettsystemer og takster bedres, slik at reisen blir mest mulig sømløs. Det er også lagt opp til at nye togselskaper skal følge offentlige bestemmelser om felles takstsystem. Det er imidlertid ennå uklart hvordan dette billettsystemet bør utformes.

Ulike takstsystemer. Dagens takstsamarbeid mellom NSB og fylkeskommunene er ikke et samarbeid mellom likeverdige parter – men et spørsmål om hvor langt fylkeskommunene er villige til å strekke seg for å innfri NSBs krav. Det mangelfulle takstsamarbeidet kan påvirke kundenes transportmiddelvalg, slik at det blir vanskeligere å utnytte transportmidlene effektivt.
  Lokaltoget utgjør i dag en marginal del av kollektivtilbudet i mange fylker, hvor buss tar hoveddelen av kollektivreisene. Like fullt er toget en viktig transportbærer i byene, og vil sannsynligvis bli viktigere. Oslo og Akershus er det eneste byområdet med sømløs billettering for alle billettyper i dag. I andre fylker er samarbeidet mangelfullt, og enkelte fylker har ikke takstsamarbeid i det hele tatt. Fordi takstsystemene mellom tog og buss er ulikt bygd opp, må fylkeskommunen betale NSB for mellomlegget mellom busstaksten og togtaksten. Mange fylkeskommuner mener det vil bli for dyrt å samordne alle billettprodukter med toget. 

Oslo og ­Akershus er det eneste byområdet med sømløs billettering

Dilemmaet. NSB har ikke vært villig til å inngå lokale kjøpsavtaler med fylkeskommunene. Togtakstene beregnes ut fra et kilometerbasert nasjonalt takstsystem som i liten grad er tilpasset lokale forhold. Fylkeskommunen tar samtlige kostnader med å samordne buss- og togtakster, rutetilbud og markedsføring av tilbudet, mens togselskapet kostnadsfritt får gevinstene av flere passasjerer. Og her kommer finansieringsdilemmaet inn. Jo flere passasjerer, dess dyrere for fylkeskommunen, mer lukrativt for togselskapet – og bedre for samfunnet.

Rammeverk. Det er dyrere å kjøre tog enn buss. Jeg er derfor ikke i tvil om at fylkeskommunen bør bidra til å dekke noen av kostnadene for lokale togpassasjerer. Hovedproblemet er et manglende rammeverk for hvordan prisen på sømløse produkter skal beregnes og hvordan inntekter, driftsutgifter, refusjoner og ansvarsforhold for sømløse produkter skal fordeles mellom de involverte aktørene.

Grenseflatene. Takstspørsmålet er også et spørsmål om grenseflatene mellom statlig og fylkeskommunalt ansvar: Statlige lokaltog versus fylkeskommunal buss, båt, trikk og T-bane, elementer i et transportsystem som skal fungere mest mulig sømløst for kunden. Staten og fylkeskommunen har egne takstsystemer laget for ulike formål. Men hvem skal ta kostnadene for sømløshet? Og hva med fylkesgrensekryssende reiser?

Radikale grep. En gordisk knute må løses med radikale grep. For å oppnå mer sømløse reiser må fylkeskommunen og staten sammen avklare et rammeverk for hvem som skal ta kostnadene og gevinstene av flere lokale togpassasjerer – slik at knuten kan hogges tvers av.