Jernbanemagasinet banner
Gjesten

Konkurranse ga trafikkvekst

Storbritannias organisering av jernbanen er en suksesshistorie vi kan lære av. Ikke en gang jernbanelandet Sveits kan skilte med like høy vekst de siste 20 årene.

Tørris Aalbu Rasmussen, masterstudent i transportøkonomi, Universitetet i Leeds
Tørris Aalbu Rasmussen, masterstudent i transportøkonomi, Universitetet i Leeds

Mye av veksten skyldes at det har blitt dyrere å kjøre bil, samt velstandsøkningen før finanskrisen. Det er like­vel påfallende at Storbritannia har sett en større persontrafikkvekst på jernbane enn alle andre europeiske land. Dette er ikke nødvendigvis et produkt av konkurranseutsettingen i seg selv, men grunnlaget ligger i organiseringsmodellen som ble valgt. En overraskelse for de fleste.

Privatiserte infrastrukturen
Da John Mayors konservative regjering bestemte seg for å privatisere nasjonalklenodiet som ikke en gang Thatcher turte å røre, British Rail, var målet å spare statens penger. Det skjedde ikke. Dagens britiske jernbane koster omtrent det samme per passasjerkilometer som den gjorde i 1995.
  For med kjøreavgifter som gjorde det lønnsomt å øke trafikken, og kontraktstildeling til det selskapet som kunne betale mest for retten til å drive et område, skjøt passasjerveksten fart. Og selv om mange har spådd enden på denne veksten ved flere anledninger, fortsetter det britiske markedet å vokse.

Overraskende vekst
Men all vekst har konsekvenser. Den enorme veksten var ikke minst en overraskelse for den privatis­erte infrastrukturforvalteren Railtrack. De statlig regulerte kjøreavgiftene dekket ikke alle vedlikeholdskostnadene som flere og lengre tog førte til. Da jernbanen allerede var i dårlig forfatning, varte det ikke lenge før Hatfieldulykken var et faktum. Ulykken i oktober 2000 førte til at infrastrukturen ble overført til det de facto statskontrollerte Network Rail. I tillegg ble det mange midlertidige hastighetsnedsettelser samt høyere fornyelseskostnader.

I dag er den brit­iske jernbanen rangert som den
sikreste blant de store europe­iske landene.

Sikker jernbane
Å bruke Hatfieldulykken som et argument mot enhver liberalisering er imidlertid unyansert. Man skal riktignok være føre var når det gjelder gammel infrastruktur man ikke har full oversikt over, men det viktigste er å passe på at det er nok ressurser til vedlikehold uansett hvem som gjør jobben. Flere land uten konkurranse opplevde ulykker med flere omkomne rundt årtusenskiftet, inkludert Tyskland og Norge. I dag er den britiske jernbanen rangert som den sikreste blant de store europeiske landene.
  Flere passasjerer og bedre vedlikehold koster, men har blitt oppveid av økt passasjertrafikk. Videre er de britiske togselskapene organisert slik at de ansatte følger med franchise-området, kun ledelsen endrer arbeidssted om annet selskap får kontrakten. Dette har ført til at besparelsene gjort hos togoperatørene kommer fra økt produktivitet, mens lønningene i mange tilfeller har gått opp. I Sverige og Tyskland, hvor togselskapene ikke tar på seg trafikkrisiko, har derimot kostnadspresset ført til lavere lønninger.

Gode erfaringer
Er konkurranseutsetting av togdriften en god ide? Britenes erfaringer tilsier det; privat togdrift kan føre til flere passasjerer, bedre lønninger og kostnadskontroll. Men da må kontraktene organiseres slik at disse målene prioriteres. Videre må større trafikk følges opp med investeringer i ny og gammel infrastruktur uansett valgt modell.