Kulturminner

Når Jernbaneverket drifter, vedlikeholder eller bygger ut infrastruktur, kommer vi i berøring med kulturminner fra egen eller andre sektorer. Jernbaneverket skal ta hensyn til og sikre kulturminner slik at de kan oppleves av nåværende og kommende generasjoner. Jernbanen regnes med blant de tekniske kulturminnene. Vern, drift, vedlikehold og formidling av slike kulturminner krever høy og spesialisert kompetanse.

Personalet på Hønefoss stasjon anno 1896, med tog 184 "Slaven" i bakgrunnen. Foto: H. Carlsen/ Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Hvordan påvirker jernbanen egne og andre sektorers kulturminner?

 

Hva er kulturminner?

«Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.» (Kulturminneloven §2).

Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som en del av vår kulturarv og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressursene som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og framtidige generasjoners opplevelser, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Kulturminneloven regulerer disse forholdene.

Innenfor kulturminnevernets område skal Jernbaneverket etterleve kulturminneloven, fredninger etter plan- og bygningsloven, samt fredningsforskrifter og -vedtak gitt av Riksantikvaren for anlegg eller enkeltobjekter. Jernbaneverket kan - som forvalter av statlig eiendom - gi egne kulturminner administrativt vern. Når kulturminner er i bruk, vil også annen lovgivning stille krav som Jernbaneverket (eller bruker av kulturminnet) må etterleve.

Jernbanen og kulturminner

Verken jernbaner eller kulturminner eksisterer i et vakuum. De er deler av en helhet - der enkeltelementer påvirker hverandre gjensidig. I våre aktiviteter vil vi oppleve å påvirke både andre sektorers og jernbanens kulturminner.

I forbindelse med nye linjetraseer for jernbane, nye stasjoner, flytting eller utvidelse av stasjonsområder, etablering av parkeringsplasser og annen aktivitet som fører til endret arealbruk, kan jernbanens prosjekter oppleve å komme i konflikt med eller komme i nærheten av kulturminner. Fornyelses- og driftsaktiviteter vil forutsetningsvis alltid finne sted i områder der det finnes kulturminner. Byggingen av en helt ny jernbane kan – i teorien – finne sted i områder der det ikke finnes kulturminner.

Ved planlegging vil planområdet bli undersøkt med sikte på å avdekke eventuelle kulturminner. Dersom området inneholder kulturminner vil disse enten tas hensyn til eller Jernbaneverket vil søke kulturminnemyndighetene om dispensasjon. En utbygging kan derfor føre til at kulturminner går tapt etter at Jernbaneverket har blitt innvilget dispensasjon. 

Når Jernbaneverket kommer i kontakt med kartlagte kulturminner, kan disse hensyntas tidlig i planleggingen. Slik oversikt kan man delvis fremskaffe i Riksantikvarens database Askeladden, som inneholder data om kulturminner og kulturmiljøer i Norge. Vi kan også komme over kulturminner vi ikke visste om før vi påbegynte de fysiske arbeidene ute i marken. Kulturminneloven setter krav til umiddelbar stans i bygge-, grave- eller rivearbeider dersom man kommer over noe som er eller kan være et automatisk fredet kulturminne. Jernbanens egne kulturminner er for nye til å være automatisk fredet; grensen går ved reformasjonsåret 1537.

Mulige utfall av en konflikt mellom jernbane og kulturminne

Konflikt oppstår der det ikke er plass nok til at jernbanen og kulturminnene kan sameksistere, eller der sameksistens vil bli uforholdsmessig kostbart. Noen ganger kan det være fysisk plass til begge, men på en slik måte at enten reduseres jernbanens kapasitet eller kulturminnets verdi fordi sistnevnte enten må tildekkes eller får en slik plassering i forhold til jernbanen at det ikke kan brukes, oppleves eller formidles.

Selv innen lovverkets rammer finnes det sjelden fasitsvar for hva som er riktig løsning. Det må gjøres konkrete valg – valg som involverer representanter for de ulike interessene. For Jernbaneverket er det i slike situasjoner viktig å være seg sitt formål bevisst: Jernbaneverkets primæroppgave er å levere infrastrukturkapasitet.

Grovt beskrevet er det mulig å plassere konfliktløsningene langs en skala der det ene ytterpunktet er at kulturminnet går tapt og det andre ytterpunktet er at jernbanen ikke blir bygget. Oftest finner man en mellomløsning. Konfliktutfallene kan enkelt beskrives slik:

  • Kulturminner går tapt som en følge av tiltaket. Da er det viktig å dokumentere det grundig.
  • Kulturminnet tas vare på gjennom tildekking, dvs. at man dokumenterer det og dekker det til med materialer som vil ta vare på det, hvoretter jernbanen bygges over kulturminnet. Et eksempel på dette kan være der jernbanen bygges over en helleristning.
  • Kulturminner tas vare på ved arkeologisk utgravning og kartlegging, eller flytting, men mister sin opprinnelige lokalitet/plassering.
  • Kulturminner settes i stand og tas vare på som en del av tiltaket.
  • Kulturminner tilgjengeliggjøres for allmennheten som en del av tiltaket.
  • Jernbanen legges et annet sted enn planlagt for å redde kulturminnet.
  • Jernbanen bygges ikke fordi kulturminnehensyn anses viktigere enn å tilfredsstille behovet for jernbanetransport.

Hvordan sikres kulturminner?

 

Landsverneplan for jernbanen

Staten forvalter mange eiendommer som representerer store kulturhistoriske og økonomiske verdier. Regjeringen fastsatte i kongelig resolusjon av 1. september 2006 at statens eiendommer skal forvaltes på en slik måte at bygningenes kulturhistoriske og arkitektoniske kvaliteter blir tatt vare på og synliggjort, og at det skulle utarbeides sektorvise landsverneplaner og forvaltningsplaner for disse eiendommene.

Landsverneplan for jernbanen er Jernbaneverket prioriterte liste over kulturminner. Noen objekter er fredet av Riksantikvaren, noen er vernet av den enkelte kommune etter plan- og bygningsloven, andre er plukket ut av Jernbaneverket og gitt et administrativt vern. Det utarbeides forvaltningsplaner for flere av objektene.

Jernbaneverket har ansvaret for jernbanesektorens kulturhistoriske eiendommer og anlegg så langt disse er i Jernbaneverkets eie. I noen tilfeller har Jernbaneverket valgt å ta et ansvar som går utover våre egne eiendommer. Dette gjelder primært for museumsjernbaner som har vært i statens eie, men også enkelte jernbanekulturminner i privat eie.

Jernbaneverket arbeider kontinuerlig med Landsverneplan for jernbanen i samarbeid med Riksantikvaren og berørte fylkeskommuner. Det foreligger objekter som i dag er vernet av Riksantikvaren, men som foreløpig ikke er tatt inn i Landsverneplanen.

En foreløpig landsverneplan er utarbeidet og skal gjelde frem til en endelig plan er godkjent av Riksantikvaren. For å lette organiseringen av arbeidet med landsverneplanen blir planen utarbeidet og implementert i form av flere, tematiske delplaner. Til nå har man delt inn i fire delplaner:

  • «På gamle Spor og Stier» – anleggsminner fra våre eldste jernbaner.
  • «Fortid på Skinner» – museumsbanene, komplette baneanlegg med museal drift.
  • «Jernbanens Stasjoner og Steder» – eksempler på arkitektur, parkkultur og stedsminner.
  • «Vakre Buer, dristige Spenn» – et utvalg historiske jernbanebruer som ønskes bevart.

I tillegg utgis det fire bøker som skal danne en innledning til verneplanen. I disse bøkene blir kulturminnene presentert i en bredere historisk kontekst som skal bidra til å begrunne og utdype verneplanens anbefalinger. De fire bøkene er som følger:

  • “Dette for landet velsignede transportmiddel” – en innføring i den betydning jernbanen har hatt for fremveksten av det moderne, industrialiserte Norge.(utgitt 2009)
  • “Respekten for Forfædrenes Værk” - en beskrivelse av jernbanens materielle historie og hvilke utfordringer jernbanens etater står overfor i kulturvernarbeidet. (utgitt 2014)
  • “Å bygge som man har råd til” – de norske jernbaners tekniske utvikling og ingeniørene og anleggsarbeiderne som sto bak. (ikke utgitt ennå)
  • “Vor nye Tids Skydsstationer” – jernbanens betydning for stedsutvikling og arkitektur. (ikke utgitt ennå)

Bøkene kan lånes på Jernbaneverkets bibliotek eller kjøpes hos Norsk Jernbanemuseum på Hamar.

Andre sektorers kulturminner blir vurdert og hensyntatt som en integrert del av planprosessen ved planlegging av ny infrastruktur. I noen utstrekning – især der Jernbaneverket vurderer vern av hele miljøer – vurderes også omgivelsenes kulturminner som en del av helheten. Jernbanen eksisterte aldri i et vakuum – den var en del av samfunnet den betjente. Der flere verneverdige elementer eksisterer på samme sted, kan det være gode grunner til å samarbeide om vern av hele stedet uten å skjele for mye til eierskap. På denne måten kan objekter utenfor jernbanen likevel bli en del av Jernbaneverkets Landsverneplan.

"Drivstua stasjon og jernbanen – et tidsskille i en tusenårig historie". Det var jernbanen som representerte det endelige bruddet med en tusen år lange samferdselshistorie basert på hesten som transportmiddelet. Jernbanesporet, Drivstua stasjon og jernbanens bosettinger ble bygd på de gamle hestebeitene til Drivstua fjellstue og fortrengte på alle vis den gamle tid. Fjellstuas forpaktere ble løst fra sine skyssforpliktelser. Jernbanens ansatte og deres familier overtok ansvaret for samferdselen. De hadde én hovedoppgave: å sørge for at togene kom seg velberget opp på og ned fra fjellet. I dag stopper ikke togene lenger, men til Drivstua stasjon er du velkommen så lenge ingen kan se at du har vært her, som en respektfull gest overfor generasjoner som kommer etter oss og som i undring vil glede seg over dette vakre og sammensatte kulturlandskapet.  Foto: Magne Fugelsøy, Jernbaneverket     
 

Nærbilde av Drivstua stasjon. Foto: Magne Fugelsøy

Bevaring og vedlikehold av jernbanens kulturminner 

Jernbaneverket er gitt ansvar for å ta vare på jernbanens egne kulturminner, det vil si alt fra hele jernbanestrekninger via stasjonsmiljøer og bygninger til enkeltelementer på eller langs jernbanen. Jernbaneverket legger vekt på vern av kulturmiljøer der det enkelte kulturminnet inngår i et større hele. De tallmessig fleste jernbanekulturminnene – stasjonene - er i daglig bruk langs banene våre. Dette gir gode muligheter til formidling, men kan være utfordrende når gamle bygninger skal gjøres universelt tilgjengelige eller tilpasses ny bruk. Forsiktige moderniseringsgrep er ofte uunngåelige. Samtidig gir utbyggings- og vedlikeholdsaktiviteter anledning til å gjennomføre bevarende tiltak.

Noen kulturminner er ikke i daglig bruk. Det er da Jernbaneverkets ansvar å sørge for at disse sikres mot forfall og skade, slik at de kan oppleves av nåværende og kommende generasjoner. Bruk anses å være den beste formen for vern. Dét innebærer at Jernbaneverket bør søke å finne en alternativ bruk av kulturminner som ikke lenger inngår i det nasjonale jernbanenettet.

 

Vern gjennom bruk - det foretrukne alternativet 

For Jernbaneverket vil vern gjennom bruk alltid være den foretrukne tilnærmingen til våre egne kulturminner – da fortrinnsvis ved at kulturminnet gis en fortsatt funksjon i jernbanesystemet. Når et kulturminne inngår i jernbanenettet, er det lettere å prioritere midler på å holde det i stand. Merkostnaden ved å holde et vernet objekt sammenlignet med et ikke vernet objekt med samme funksjonalitet i operativ stand er sjelden vesentlig.

"Toget i Alvdal sentrum". Etter 135 år er jernbanen, stasjonen og Gata i Alvdal er uendret. Dette godt lesbare tettstedet rommer 130 års utvikling som stasjonsby. Miljøet framstår som livskraftig og framtidsrettet med toget i sentrum. Foto: Magne Fugelsøy 

 

«Gata og stasjonsparken». Stedsplanen for Alvdal (tidligere Lilleelvdal) bærer preg av å være en stasjonsby. Stasjonsmesterens hage bidro til å skape en trivelig bygdeby. Hagen er i dag restaurert i medhold av den gamle hageplanen som et ledd i Jernbaneverkets og Alvdal kommunes arbeid med å sette det historiske stasjonsbymiljøet i stand. Foto: Magne Fugelsøy

Vern gjennom flytting

I noe utstrekning kompletteres museumsjernbanene ved at de tilføres verneverdige bygninger og andre objekter fra andre steder. Det samme er forsøkt gjort der Jernbaneverket finner grunn til å sikre og verne ett helhetlig stasjonsmiljø i stedet for å bruke ressurser på å verne to eller flere mangelfulle miljøer. Slik sikres nytt liv og mening til bygninger som ikke har noen fremtid der de opprinnelig stod.

“Vern gjennom flytting” ivaretar en gammel jernbanetradisjon og har derigjennom stor prosessuell autentisitet: Jernbanebygninger som ikke lenger tjente sitt formål ble ikke revet eller brent, men i stedet flyttet til nye steder og tatt i bruk der. Jernbanebroer som ble for små eller svake der de opprinnelig lå, ble flyttet til baner som hadde lavere krav til aksellasten. Når aksellasten ble økt på en strekning og mindre skinner erstattet med grovere, ble de mindre skinnene med tilhørende befestigelse ofte tatt i bruk på en annen bane slik at også den fikk et løft. Brukte sviller med restlevetid ble brukt påny i sidespor, som plattformer på holdeplasser eller som forstøtningsmurer. Jernbanen drev miljøvennlig og ressursbesparende lenge før disse honnørordene ble del av norsk dagligtale. Det finnes eksempler på bygninger som er flyttet både to og tre ganger i løpet av sin levetid. I bildeserien nedenfor ser man et eksempel på vern gjennom flytting i nyere tid. Ekspedisjonsbygningen på den nedlagte holdeplassen Romsdalshorn stod bokstavelig talt i veien for et veiprosjekt; bygningen ble derfor flyttet. 

Romsdalshorn ekspedisjonsbygg må flyttes da bygningen bokstavelig talt står i veien for et veiprosjekt. Foto: Leif Johnny Olestad Stasjonsbygningen fraktes mot sitt nye hjemsted ved Trollveggen Camping, snaue fem kilometer unna opprinnelig plassering. Foto: Leif Johnny Olestad Romsdalshorn ekspedisjonsbygning på sitt nye hjemsted. Foto: Jernbaneverkets målevogn

Jernbanemuseene og museumsjernbanene

I alt fire jernbanemuseer og seks museumsjernbaner er dedikert jernbanens historie i Norge. I tillegg kommer ytterligere fire jernbaner – og et stort antall miljøer og enkeltobjekter.

Tre jernbanemuseer, to museumsjernbaner og én rallarvei ligger på aksen Oslo-Bergen. En tilfeldighet – eller et uttrykk for at denne aksen har en særskilt betydning for norsk jernbanehistorie? Det er utgitt tallrike bøker om strekningen og dens umiddelbare omgivelser, med forfattere som spenner i fra jernbanens egne folk via nasjonale størrelser som Nordahl Grieg og Kjartan Rødland til den internasjonalt kjente Jan Guilliou.

Jernbanemuseene

Norsk Jernbanemuseum på Hamar er det størst og eldste. Det ble etablert i 1896 - 42 år etter at den første, norske jernbanestrekningen ble åpnet – og eies og drives av Jernbaneverket. Museet har en unik samling fra norsk jernbanehistorie. Museet er en del av Jernbaneverket og har sin egen hjemmeside

Rallarmuseet på Finse er dedikert historien om anlegget av Bergensbanen – og jernbanens evigvarende kamp mot snøen. Rallarmuseet holder til i østre lokomotivstall på Finse stasjon. Museet eies av Stiftelsen Rallarmuseet. Museet har sin egen hjemmeside

Flåmsbanemuseet i Flåm forteller historien om Flåmsbana. Det ligger i den tidligere stasjonsbygningen på Flåm stasjon og eies av Flåm Utvikling AS. Du kan lese om museet her.

Osbanemuseet på Stend i Bergen er viet historien om den smalsporede Nesttun-Osbanen, den første norske, privateide jernbanen som måtte kaste kortene i kampen mot konkurrerende transportmidler. Det skjedde allerede i 1935. Museet holder hus i den tidligere Stend stasjon. Store deler av banetraséen er i bruk som gang- og sykkelvei. Museet har sin egen hjemmeside.

 

Museumsjernbanene - levende kulturminner 

En museumsjernbane er en jernbane der en kan oppleve tidligere tiders jernbanedrift.
De norske museumsjernbanene utgjør helhetlige kulturmiljøer som er mindre utsatt for endringer enn det øvrige norske jernbanenettet. Der er det fremdeles mulig å gå inn i tidsmaskinen og oppleve tidligere tiders jernbanedrift. Jernbaneverket har tatt konsekvensen av dette ved å yte økonomisk, praktisk og annen bistand til museumsjernbaner som er omfattet av Landsverneplan for jernbanen. Museumsjernbanene er til direkte nytte for jernbanesektoren ved at de i noen utstrekning benyttes til undervisnings- og opplæringsformål. Mer enn én profesjonell jernbanemann har startet sin jernbanekarriere ved en museumsjernbane. 

Museumsjernbanene på Jernbaneverkets landsverneplan
Gjennom landsverneplanen har Jernbaneverket utpekt i alt seks jernbaner for vern. Det kjøres museumstog på fem av disse banene. På den sjette kan man leie dresin – banevokterens historiske arbeidsredskap – og oppleve banen og kulturmiljøet i fra sykkelsetet.

  • Flekkefjordbanen (JBV-bane. Dresinutleie)
  • Gamle Vossebanen (JBV-bane. Museumstogkjøring)
  • Krøderbanen (Tidligere statsbane. Museumstogkjøring)
  • Setesdalsbanen (Tidligere statsbane. Museumstogkjøring)
  • Thamshavnbanen (Privatbane, senere privat bruksbane. Museumstogkjøring)
  • Urskog-Hølandsbanen (Opprinnelig privat, senere statsbane. Museumstogkjøring)
  • Aurskogbanen (Frivillig forening som arbeider med å med å reetablere deler av smalsporjernbanen som ble nedlagt i 1960 i kommunene Aurskog-Høland og Sørum. For tiden kun anleggsvirksomhet.)

Fredede baner utenfor Jernbaneverkets landsverneplan

Riksantikvaren har valgt å frede tre baner i tillegg til de banene Jernbaneverket selv har utpekt for vern gjennom Landsverneplanen. Disse baneanleggene langt mer omfattende enn museumsjernbanene. Deler av én bane er i ordinær drift. Det kjøres ikke tog på noen av de øvrige banene, men det er mulig å leie dresin på to av dem. Jernbaneverket eier og har følgelig også forvaltningsansvaret for to av disse banene, den tredje er i privat eie

  • Numedalsbanen, strekningen Flesberg-Rødberg (JBV-bane. Dresinutleie Veggli-Gvammen)
  • Tinnosbanen: strekningen (innkjør) Hjuksebø-Notodden (JBV-bane. Ordinær togdrift) og strekningen Notodden-Tinnoset (JBV-bane. Ingen drift per dags dato (januar 2015))
  • Rjukanbanen (Privatbane. Ingen drift per dags dato (januar 2015). Dresinutleie)

Riksantikvaren har også fredet to jernbaneferger, DF Ammonia og MF Storegut. De to fergene seiler på Tinnsjøen, og bandt i sin tid sammen Rjukanbanen og Tinnosbanen. Fredningen av disse banene og objektene er elementer i Norges UNESCO-verdensarvsøknad for Rjukanområdet.

Jernbaneverkets rørlige kulturminner
Jernbaneverket forvalter et stort antall museale lokomotiver og vogner. Flere av disse er i kjørbar stand og benyttes ved spesielle anledninger, for eksempel under jubileumsmarkeringer. Disse enhetene sorterer under Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Du kan finne ut mer om dem via jernbanemuseets hjemmeside

Norsk Museumstogs spisevogn fra 1926, her fotografert på Voss stasjon og med en tidsriktig passasjer i forgrunnen. Foto: Amund Garthus.  Hvordan håndtere konflikter mellom krav til vernede gjenstander og moderne hygienekrav? Beo 18143 er et vakkert eksempel på at dette går an: Norsk Museumstogs spisevogn fra 1926 manglet oppvaskmaskin. For ikke å ødelegge det tidsriktige kjøkkenet tok man passasjervognen 18143 og bygget et moderne minikjøkken med oppvaskmaskin og en spiseavdeling med 18 sitteplasser (bildet). De to spisevognene – 119 og 18143 – går nå fast sammen i tog. Ikke 100% historisk korrekt, men like fullt en bedre løsning enn å modernisere spisevognen fra 1926 eller å gjøre den til en statisk utstillingsgjenstand for å unngå å måtte oppfylle kravet. Foto: Morten Tranøy