Erobringen av Gravehalsen

Den valgte traseen for Bergensbanen bød på store byggetekniske utfordringer, og den aller største var det mektige fjellet Urshovd. Her fantes kun én løsning: en tunnel tvers gjennom fjellet.

Arbeidere og ledelse ved gjennomslaget i Gravehalsen tunnel 6. juli 1907.Urshovd lå som en fjorten hundre meter høy sperre mellom Vestlandet -og Hardangervidda. Den planlagte tunnelen ville bli mer enn fem tusen meter lang og gjennombore fjellet seks hundre meter under toppen.

Omfattende forberedelser
Før sprengningen kunne begynne, måtte det bygges transportveier i begge ender. Veien fra Voss til Upsete ved Urshovds vestlige fot ble påbegynt allerede i 1895, og ved Upsete grodde det etter hvert fram en hel liten landsby med bakeri, krambu, stall, fjøs, vaskeri, bad og sykestue.


Langt verre var det å etablere veiforbindelse fram til den østlige siden, fra Sognefjorden og opp den bratte Flåmsdalen til høyfjellet ved Myrdal. Opp gjennom Myrdalsberget ble veien lagt i 17 krappe slynger med et stigningsforhold på voldsomme 1:6.


Samtidig ble det anlagt en løypestreng rett opp fjellet til transport av tømmer og annet gods som ikke kunne fraktes i hårnålssvingene. Flere hundre mann måtte til for å brøyte veien hver vår, så måtte den tørke fram til slutten av juni for å kunne benyttes i noen hektiske måneder.

Til fots fra Oslo
Anleggsarbeider Lars Halvorsen kom denne veien etter å ha tatt båt fra Bergen: «Så begav vi oss på turen gjennom den lange Flåmsdalen, en tur så slitsom og trettende at den aldri går meg ut av minne. Da vi kom til endes på dette lange dalføret og trodde oss fremme, ble vi møtt av en bergvegg, der veien slynget seg oppover i atten eller nitten sikksakker. Hadde vi enda ikke hatt håndkofferten, denne faens mara, å dra på, kunne det gått an. Men der hadde vi jo det nødvendige vi skulle bruke, så den måtte vi ha med.»


Det spørs om alternativet var noe bedre – svært mange arbeidere gikk nemlig på sine føtter hele veien fra Oslo. En av disse var Karl Sørum fra Ringerike: «Vi kunne få noen brød-skiver her og der oppover dalen, og en mjælkekopp – men det var lite. Vi hasta på, for vi ville fram så fort som mulig.»

Håndboring
Da tunnelarbeidet endelig kunne starte, ble borehullene til dynamitten i starten boret for hånd. Betalingen ble målt ut per tomme, og arbeidet var hardt, for fjellet besto for en stor del av stålhard gneis. En av arbeiderne beskriver operasjonen på denne måten:
«Når det var bora dem hola som trengtes, kom skytebasen og ladde. Når salva var gått, kom det et annet lag og tok ut steinen. Det var lagt skjener, og det ble brukt vagger, eller steintraller, for å transportere ut steinen.»


Belysningen var dårlig, bare gruvelamper med rapsolje, som kastet et svakt lys. Arbeidet gikk i to skift, det første starta seks om morgenen, mens motskiftet holdt på utover kvelden. Tunnelen sto så og lufta seg fire timer på natta.

Ymse maskiner
Siden ble det brukt boremaskiner i Gravehalstunnelen som ett av de første stedene i landet. En av de mer vellykkede konstruksjonene ble drevet med kaldtvannstrykk: «Boret hadde et skjær ikke så ulikt et vanlig trebor. Vanntrykket var så kraftig at boret skrudde seg innover fjellet som om det skulle være tre. Skjæret var vel omkring tre tommer bredt og gikk veldig fint.»


Men et elektrisk bor kunne være mer spennende å operere: «Rett som det var, fikk man seg en støyt, og gnistrene fauk rundt kjakane på den som bora.» Tre mann jobba full tid med å vedlikeholde maskinen, som til slutt ble erstattet med håndboring igjen.


Skinnelegging ved fjellgården Nygården ved Haugastøl 21. september 1907.Brakkeliv
Om arbeidsforholdene var primitive, var ikke privatlivet særlig bedre. En 23 år gammel gudbrandsdøl fortalte om boligforholdene våren 1898:
«Brakka var god. Det var soverom i begge etasjer, men kjøkkenet og spise--salen var i første. Slikt som tørkerom for våte klær fantes ikke. Etter en regn--værsdag måtte vi vrenge av vors og henge- klea over ommen, og da sto damp-en som ei sky i rommet. Vi låg to og to i køyene. Det var halmmadrasser, og sengeklea fikk vi av anlegget.»

Uvær og snø
Julaften 1902 satte det inn et voldsomt uvær, som for en stor del avbrøt for--bindel-sen med omverdenen helt fram til begynnelsen av mars! Maten slapp opp, og kull og ved ble utdelt i så små porsjoner at alle frøys også innomhus. Ingeniør Sigvard Heber beretter:
«De i tunnellen arbeidende folk bodde i et stort treetages hus, kaldet storbarakken. Dette laa denne vinter helt under sneen, kun skorstenen raket op.
Adkomsten til huset var fra tunnel--- aapningen gjennem en 30 m. lang snetunnel. Inde i barakken var intet dagslys. Man brændte lys nat og dag.»


Det ble seriøst vurdert å stanse driften og evakuere alle. Løsningen ble å bære inn de nødvendigste artiklene for å opprettholde livet gjennom en retningsstoll – en smal gang mellom tunnelen og overflaten.

Gjennombruddet
Mye mer hører med til historien. Om sprengningsulykker og håndtering av dynamitt. Samhold og motsetninger. Fyll og kvinnfolk. Akkord og organisering. Lus og ladd. Uansett ga stor ingeniørkunst og oppofrende arbeid til slutt resultater.


Den 6. Juli 1902 sprengte en dynamittsalve vekk den siste hindringen mellom øst og vest, og sjampanjekorkene spratt. Til sammen gikk 370.000 titimers dagsverk (!)og 225 tonn med dynamitt med til å sprenge ut Gravehals-tunnelen.