Døden på skinner

Få, om noe annet motiv, har ¬inspirert norske krim- og spenningsforfattere like mye som Bergenstogenes vær¬harde ferd over høyfjellet. Ja, det hevdes endog at vår særnorske påskekrimtradisjon ble unnfanget nettopp her, for ikke å snakke om landets første internasjonale filmsatsing!

Bergensbanen hadde ikke vært i drift mer enn ett år før datidens store spenningsforfattere ante store muligheter. Aller først ute var Sven Elvestad - alias Stein Riverton - med «Mysteriet paa -Bergensbanen» i 1910. Her beskrives blant annet den sorgløse tilværelsen
i den gedigne spisevognen:
«Hardangerjøklens blaa brem skimtedes, og vinden for i hujende kast ned fra Hallingskarven. Snevidderne laa blend-ende hvite derutenfor, men inde i spisevognen var der lunt og varmt. Stemning-en steg, madam syntes det hele var et eventyr, og da hun hadde nydt tre bredfulde glas Champagne, klappet den lille pariserinde begeistret i hænderne.»


Mens toget passerer en mørk tunnel, forsvinner et fotoapparat av den tidens type, med plater og belg, og som viser seg å inneholde topphemmelige dokumenter. Men detektiv Asbjørn Krag er selvsagt på sporet.

«I Reinungasvelget»
Året etter, i 1911, debuterer så Øvre Richter Frich med spenningsromanen «De knyttede never», den første boka i serien om doktor Jonas Fjeld. Boka ble en fantastisk suksess og ble solgt i store opplag. En av de mest dramatiske scenene utspant seg på omtrent samme sted som Rivertons beretning, men været var langt dårligere:
«Hardangerjøkulen hadde tatt tåkehjelmen på hodet. Og høifjellet lå der knuget under snefanene. Den roterende sneplog stønnet av anstrengelse, mens den åt sneen og sprøitet den ut gjennem sine nesebor som en hval. Det var en av høifjellets kampdager, da vinterens velde våget en dyst mot menneskeånedens vilje, da stormen hylte mot jern, stål og damp og bare gav sig tomme for tomme..»


Etter et voldsomt slagsmål inni Reinungatunnelen blir Jonas Fjeld og hans erkefiende Jaap van Huysmann kastet av toget og havner ytterst i en snøskavl på avgrunnens rand. «Langt nede i dypet hørtes den fjerne dur av Kjosafossen, og i bunnen av fjellrevnet snodde Flåmsdalen sig vill, hemmelighetsfull og truende.» Her redder Fjeld på ridderlig vis motstanderens liv.

«Schneeschuhbanditen»
Tolv år senere, i påsken 1923, lyder hoved-overskriften tvert over Aftenpostens første side: «Bergenstoget plyndret inat!» Krigstypene skremte opp en rekke på-rørende, men oppslaget viste seg ved nærmere ettersyn å være en kombinasjon av aprilspøk og bokannonse.


Det var to blakke bergensstudenter, Nordahl Grieg og Nils Lie, som ønsket å tjene noen kroner, og som under pseudonymet Jonathan Jerv hadde latt seg inspirere både av Riverton og Richter Frich. Plottet går ut på at seks studenter raner nattoget mellom Haugastøl og Finse, for deretter å forsvinne sporløst på ski.


Utgivelsen skapte en ny tradisjon i landet: Påskekrimmen! «Hvis den norske påskekrimtradisjonen kan ledes tilbake til en enkelt bok, så må det være «Bergenstoget plyndret i nat!», fastslår den kjente krimforfatter Gunnar Staalesen fra Bergen.


Boka dannet også grunnlag for Norges første store internasjonale stumfilmsatsing i 1928. Den ble lansert i Tyskland under tittelen «Schneeschuhbanditen» og på engelsk som «Thin Ice». En av bandittene ble for øvrig spilt av den senere så kjente barnetimeonkel Lauritz Johnson.

«Dine innvoller knyter seg»
Med dette går kriminalistenes interesse for Bergensbanen inn i en nesten femti år gammel hvile, og derfor benytter vi anledningen til å skyte inn noen betraktninger om Agnar Mykles uforglemmelige «Lasso rundt fru Luna» fra 1954, ingen krim, men den kan likevel måle seg med det mest skrekkelige i sin sugende klaustrofobiske beretning om Ask Burlefots nattlige mareritt over fjellet. Dette er sterk kost:
«Kanskje er det redselen for det trange rom som overfaller enhver nordmann, når han tvinges til å tilbringe natten i en sovekupe. Han som har smakt på viddenes horisont, han som har følt vinden i de milelange skoger og sittet overskrævs på en fjelltopp, han skal nu i elve timer være innsnevret og forkrampet, han skal føle det som om han skumpende fraktes i en trang kiste, med lokket på.»

«Som en bøddelhette»
I 1986 tar Gunnar Staalesen på nytt opp arven fra Riverton med romanen og kriminalmusikalen (!) «Knut Gribb tar Bergenstoget».  Handlingen er lagt til 1929, og under en forbryterjakt må politifullmektig Knut Gribb ta Bergenstoget gjennom en forrykende snøstorm.  


Til musikk av bergenskomponisten Knut Skodvin ble stykket satt opp på Den Nationale Scene i Bergen i 1986. Knut Gribb ble spilt av Henrik Scheele. Også en hørespillvariant ble utarbeidet. Boka gikk inn som nr. 59 i Bladkompaniets tradisjonsrike Gribb-serie.

«Bekmørkt utenfor rutene»
I 1992 låner så Barnetimeboka Rivertons tittel «Mysteriet på Bergensbanen».  Handlingen blir skrevet på stafett av norske barn etter at forfatter Vigdis Hjorth åpner ballet: «Vinden pisket mot togrutene, og var det en ulv som kunne høres i det fjerne? Eller var det bare lokomotivet som signaliserte at toget var på vei, gjennom skogene, forbi snøtunge grantrær, opp mot de endeløse, øde viddene? Bergenstoget på vei over fjellet!»


Barnetimeboka beskriver tre tolvåringer som forsvinner i fjellet ved Finse. Når toget stanser i en tunnel, blir på mystisk vis vogna der barna er de eneste passasjerene, koblet av. Det viser seg at de tre har blitt kidnappet av skurker.

«Istapp gjennom kroppen»
Siste krim fra Bergensbanen så langt er Anne Holts «1222» fra 2007. Som den obser-vante leser straks forstår, henspeiler tittelen på Bergensbanens høyeste stasjon målt i meter over havet. For Bergenstoget sporer av nettopp ved Finse, lokføreren omkommer og alle passasjer-ene blir fraktet til det nærliggende hotell Finse 1222. Der lever de totalt isolert på grunn av et voldsomt uvær.
Underveis dukker det opp flere lik, og det blir den rullestolavhengige politikvinnen Hanne Wilhelmsens oppgave å finne ut hvem som er morderen. Noe hun klarer nærmest på Poirot-vis.