100 år i fjellet

I år er det 100 år siden Bergensbanen ble åpnet. Det betyr også at jernbanen har vært til stede i høyfjellet like lenge med sine folk og sitt utstyr for å holde banen mellom landets to største byer åpen. Selv om deler av høyfjellsstrekningen har blitt modernisert, er Bergensbanen fortsatt en av Europas mest krevende baner å holde klar for trafikk året rundt.

På godværsdager benyttes anledningen til å utvide profilet for å gjøre plass til mer snø.. Her på Hallingskeid st. (foto: Njål Svingheim)   
I jubileumsåret blir det holdt en rekke arrangementer og markeringer langs hele Bergensbanen. Blant annet vil det bli laget en ny utstilling til Rallarmuseet på Finse som skal fortelle om kampen og slitet for å holde banen åpen også gjennom vinterhalvåret. Nå i vår er det også 100 år siden banen ble brøytet opp etter at man måtte gi opp prøvedriften ved juletider i 1908. Banen over fjellet manglet da ennå en stor del av snøoverbyggene og vindskjermene som skulle gjøre vinterdriften mulig. Bergensbanens høyfjellsstrekning er på hele 100 kilometer fra Geilo i øst til Mjølfjell i vest.

Fortsatt utfordrende
Vær, vind, temperatur og rasfare er til stede nå som for 100 år siden. I rikt monn. -Det er klart at vi har en helt annen hverdag nå, enn for bare 20 år siden, sier snøkoordinator på Finse, Kjell Erik Giljarhus. Hovedårsaken er Finsetunnelen og Gråskallen tunneler med sine kryssingsspor inne i fjellet. Fra Finse til Gråskallen, der banen hele veien går i 1100 – 1200 meters høyde, er også selve sporet lagt om og løftet i terrenget for å gjøre brøytingen enklere.

–Nå er det strekningen fra Lågheller vest for Finsetunnelen og ned til Myrdal som gir oss de største utfordringene, forteller Geir Roe og Ottar Stegen som kjører beilhackplogen denne dagen. Her ligger banen i et bratt og rasutsatt sideterreng, som den gjorde ved åpningen i 1909 –Her er det også en stor jobb å fjerne is fra banetraseen, sier Roe. Sideterrenget gjør at det kommer mye vannsig inn i snøoverbyggene og når dette fryser til is i grøfter og stikkrenner, må vi rett og slett ut med ishakke og fjerne isen, forteller han. Så og si daglig må den tunge jobben med å hakke is og å bruke dampsteamer i stikkrenner gjentas for holde isen unna. –Men nå hører vi at det skal utføres arbeider for å drenere vannet bedre og det ser vi fram til, sier Ottar Stegen. 
 -Snøscooteren er god å ha når vi skal ut og sjekke blant annet rasfare eller andre forhold i terrenget langs banen, sier Kjell Erik Giljarhus. (Foto: Njål Svingheim)
Snøkoordinator
Helt fram til 1967 hadde jernbanen stasjonert sine banevoktere i vokterboligene langs hele høyfjelsstrekningen. Så flyttet mannskapene inn til Finse som da hadde flere hundre fastboende med skole, samfunnshus og butikk, foruten hotellet og Finsehytta. I 1993 skjedde den store omleggingen av vinterberedskapen på høyfjellet. Da åpnet Finsetunnelen og da ble brøyte- og banetjenesten flyttet til henholdsvis Geilo og Myrdal. I vinterhalvåret har Jernbaneverket nå en fast stasjonert snøkoordinator på Finse som til en hver tid holder rede på vær, vind og eventuell rasfare. I år er det for uten Kjell Erik Giljarhus, Olav Selje og Bjørn Løne som deler på vaktene på Finse.

For å holde banen åpen har Jernbaneverket to store Beilhack-ploger som til vanlig er stasjonert på hver sin side av fjellet. Disse erstatter de berømte roterende plogene som tidligere var avgjørende for å holde banen åpen. I tilegg disponeres et diesellokomotiv av typen Di3 med stor frontplog, samt høyfjellssporrenser. NSB har også et diesellokomotiv med vogner stasjonert på Ål stasjon om vinteren i tilfelle noe skulle skje på høyfjellet.

For det er fortsatt slik at man aldri kan garantere seg 100 % i forhold til naturkreftene på en av Europas mest værharde jernbanestrekninger.

Jernbaneverket og NSB samarbeider for øvrig om de ulike jubileumsmarkeringene som vil finne sted i løpet av året.

Ottar Stegen (tv) og Geir Roe er blant dem som kjører Beilhackplogene og holder banen åpen. (foto: Njål Svingheim)